Den gang jeg visste jeg skulle klare alt

I det siste har jeg tenkt mye på hvordan ting pleide å være - Hva jeg pleide å drømme om, hvor lett alt virket, hvordan jeg tenkte at alt var mulig og livet var for evig, osv, osv. Kanskje er ikke det så rart, siden jeg akkurat har mistet verdens beste sassafa (farfar). Døden er så endelig, så brutal, og jeg savner ham. Jeg har veid mye opp og ned om jeg vil skrive et innlegg til ham her, men det føles liksom så rart - farfar leste jo ikke blogg. Dessuten er minnene jeg har med ham på en måte våre minner og hvis jeg deler dem her blir det nesten som å vanne dem ut og gjøre dem mindre ekte. Det gir helt sikkert ingen mening for andre enn meg, men ihvertfall: Jeg har som sagt tenkt en del i det siste. Og det er ett minne fra jeg var liten som har en tendens til å dukke opp mer enn andre. Jeg vet ikke hvor gammel jeg var, men jeg husker jeg satt i baksetet i bilen og skravlet i et kjør. En venn av pappa satt i passasjersetet og jeg tror egentlig de to ville diskutere noen litt mer alvorlige voksen-greier, men det lot jeg dem ikke gjøre. Jeg var så inspirert at det kilte i magen. Jeg gledet meg sånn. 'Hva gleder du deg til da?' spurte pappa. Jeg husker ordene mine, som om jeg har hørt dem på film:

'Jeg gleder meg til å bli voksen.'

Og jeg husker vennens respons, sliten, nesten sarkastisk. 'Det blir du snart nok. Nyt det å være barn, du. Det får du aldri tilbake.'
Jeg tenkte 'særlig at jeg vil nyte det å være barn. Når jeg er voksen kan jeg gjøre alt, alt. Når jeg er voksen skal jeg bli kjendis.'

Når jeg ser tilbake nå, er det nettopp den følelsen jeg savner. Jeg savner å være helt overbevist over at jeg kom til å klare alt jeg ville. Jeg gledet meg til å reise verden rundt, til å gi ut bok, til å bli skuespiller og regissør og sanger og kanskje ballettdanser, til å eie gård og gifte meg med drømmeprinsen og ha fem barn og masse gårdsdyr. Jeg skulle bo overalt i verden, men jeg skulle også se familien min masse. Faktisk skulle jeg bygge et hus med søsteren min og bestevennen min og vi skulle ha noen rom som hørte til alle og noen rom der jeg kunne være alene med mannen min, for det ville vi sikkert da vi ble voksne. Alt dette skulle skje i den udefinerte og litt mystiske perioden jeg kalte 'framtiden'. Jeg trengte ikke stresse med det for det kom til å skje da jeg ble stor. Og det gledet jeg meg til. 

Nå er jeg snart ferdig med masteren min. Det er så mange valg som må tas. På mange måter er jeg fremdeles den lille jenta med de store drømmene, men et lite snev av rasjonalitet har sneket seg inn. Jeg vet jeg må betale regninger - og snart mengder av studielån. Jeg vet at om jeg bor i utlandet, går det utover tiden jeg får med de jeg er glad i. Jeg vet at om jeg vil ha mange dyr, kan jeg ikke reise hele tiden. På mange måter kjenner jeg at livet aldri har vært mer spennende. Det er nå jeg må satse alt, nå alt kan skje - briste eller bære, men jeg savner den tryggheten jeg følte som barn. Og den lykken av å kunne glede seg til alt dette store som kom til å skje. Hvis jeg selv blir foreldrer kommer jeg til å si det samme som pappas venn sa til meg: 

'Voksen blir du snart nok. Nyt det å være barn, du. Det får du aldri tilbake.'



- Maja E. V. Olsen

Én kommentar

Gina Elena

24.03.2017 kl.19:57

Det er så sant! Det er så herlig å være barn :-) Jeg husker mye fra da jeg var liten, og det er noe en aldri kan gå tilbake til. Minner er det! God helg <3

Skriv en ny kommentar

Maja E V Olsen

Maja E V Olsen

23, Moss

Tar en master i Creative Writing and Publishing ved City, University of London. Har også en bachelor i Creative Writing and Film. Drømmen er å bli utgitt, og jeg holder for øyeblikket på med to romaner kalt The Land of What if og The No Child Policy. Skriver også noveller og filmmanus.

Kategorier

Arkiv

hits