Vi må snakke om terror

Terror i London. Avisoppslag skriker ut om hvor blodig og grusomt det er. På Facebook kan man markere seg som trygg. Man kan spørre om andre er trygge. Noen endrer filter på profilbildet; andre oppdaterer statusen sin. Og her sitter jeg, i en by med nesten ti millioner mennesker, en by jeg flyttet til på grunn av et fantastisk mangfold, og lurer på hva i all verden det er som skjer. Jeg skal ikke si at dette ikke er trist eller at det ikke fortjener mediaoppslag - fire mennesker er døde og det er selvfølgelig fryktelig. Mange andre er skadde, og enda flere berørte. Det er et sjokk! Som alltid når slike hendelser skjer, kjenner jeg på en frykt, en tanke om at 'tenk om det var meg'. Tenk om det var noen jeg er glad i som befant seg der akkurat da. Og en liten stemme hvisker i øret mitt at jeg visste det, jeg visste dette kom til å skje - det er London, det var uungåelig. Jeg hadde samme reaksjon etter Brussel. Kjæresten og jeg hadde nesten ventet på det. Det ble som en grusomt vond bekreftelse på at verden er farlig og ond og meningsløs. Og det er den. Det er mye farlig og ondt og meningsløst som skjer i verden hver eneste dag, men verden er da også så mye mer enn det.

Jeg mener ikke at vi skal feie terrorangrep under et teppe og late som de ikke finner sted. Jeg skulle ønske det ikke skjedde (det skulle ikke skjedd), men det gjør det. Derimot har jeg blitt så smertelig klar over at det er noen som sitter og tjener på denne oppmerksomheten. Det er noen som bruker tap av menneskeliv til å fremme sin politiske agenda, til å splitte oss. Politikere skriker ut om å stenge grenser. Facebook-kommentatorer hevder de har visst det hele tiden. Og media, media slikker seg grådig rundt munn. Ikke nok med at dette er førsteside stoff. Dette er stoff de kan lage ti sider om minst. Her skal det dras og vinkles og intervjues, fordi terror selger. Terror sprer seg som ild i tørt gress. Frykt selger.


 

Jeg sier ikke at vi ikke skal ha medfølelse med ofrene eller at vi ikke skal stå sammen mot terror - selvfølgelig skal vi det. Snarere ønsker jeg mer oppmerksomhet rundt nettopp sistnevnte: Sammen mot terror. For hvem er disse "vi" som skal stå sammen, og hvem står vi sammen mot? Dette burde vært såre enkelt. Her i London snakker vi mye om at ingen skal få ødelegge denne byen og dette demokratiet - sammen står vi sterke. Men så ser jeg kommentarfelt og så hører jeg taler fra sånne som Trump, og jeg vet at disse menneskene ikke representerer alle i den vestlige verden, men likevel er det tungt. Hvorfor bruker enkelte folk 'muslimer' og 'terrorister' nærmest som synonymer? Jeg blir så sint og så lei meg. Hvis alle muslimer er terrorister, hvordan har det seg da at muslimske land som Pakistan og Irak også blir utsatt for terrorisme? Når skal vi begynne å se at terror er en hat-handling? Noen terrorister bruker kanskje religion som en unnskyldning. Kanskje er det noen bak dem som bruker religion til å overtale dem. Det er sant at religion (og alt annet som krever tro og overbevisning) kan brukes til mye skummelt, og det er lov til å diskutere det. Det er fremdeles kristne land i verden der tradisjoner som omskjæring av kvinner blir ivaretatt... Men det at noen idioter bruker en religion som unnskyldning til å gjøre noe grusomt, betyr ikke at alle tilhengere av den religionen er enige i den handlingen. Islam er ikke en hatefull religion. Terror er hatefullt. Om noen terrorister er muslimer betyr ikke det at muslimer er terrorister. Vi må ikke glemme at mange terrorhandlinger i moderne tid ikke har vært forårsaket av muslimer i det hele tatt, men av for eksempel høyreekstremister... Faktisk er ordet 'ekstrem' en god beskrivelse av terrorisme, for det er nettopp det det er - EKSTREMT. Og så kan vi gjerne diskutere hvorvidt religion bør ha en så sentral plass i et moderne samfunn - det er greit - men slutt å generalisere, slutt med denne fremmedfiendtligheten. 

Jeg kan skjønne at mange er redde, men nettopp derfor blir jeg også litt irritert på media. Dette er en stor by. Hvis man går inn på "Murder map" kan man få en skremmende oversikt over hvor ofte det skjer ting her. Hvorfor skal media sensasjonalisere dette så fryktelig? Det har da vært flere mord i London i år allerede uten at VG har gjort det til førstesiden sin. Noe av det mest skremmende med terror er vel at det skjer så plutselig og at ofrene er helt tilfeldige. Selvfølgelig er det skremmende. Og selvfølgelig er det ufattelig trist for de som ikke får dem de er glad i hjem. Jeg er trist på de berørtes vegne og jeg kjenner at det knyter seg i magen når jeg er i sentrum. Men media, ikke gjør redselen vår enda verre enn den er. Vær så snill, ikke spill på menneskers frykt for å selge aviser. 

Vi kan ikke la slike hendelser sette oss opp imot hverandre. For dét London jeg flyttet til har et fantastisk mangfold. Det er en helt nydelig by med så mye å by på, og tenk så trist om det skulle blitt ødelagt. Jeg vil derfor ende med å skrive slagordet som går London rundt i dag: 

"We are not afraid." 

#terror #London #Ikkeredde #media

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Maja E V Olsen

Maja E V Olsen

23, Moss

Tar en master i Creative Writing and Publishing ved City, University of London. Har også en bachelor i Creative Writing and Film. Drømmen er å bli utgitt, og jeg holder for øyeblikket på med to romaner kalt The Land of What if og The No Child Policy. Skriver også noveller og filmmanus.

Kategorier

Arkiv

hits