Hvis sjansen for å bli forfatter er så minimal, hvorfor skriver jeg?

Tusen takk for alle hyggelige tilbakemeldinger jeg fikk i går. Det var rett og slett skikkelig moro å dele bloggen på Facebook, og jeg er lykkelig over å se at femten stykker har delt teaseren for The Land of What If. Det varmer. 


Så gira blir jeg når jeg får hyggelige tilbakemeldinger. Dette bildet er forresten tatt da jeg backpacket i Australia - samme ruta om Tess i The Land of What If legger ut på. 

Å bli forfatter har alltid vært drømmen, men jeg hadde vel et ganske annet syn på veien dit da jeg var yngre. Jeg husker folk spurte hva jeg skulle bli da jeg ble stor, og jeg svarte "forfatter" i en like ubekymret tone som om jeg skulle sagt "brannmann" eller "bibliotekar". Jeg forsto vel ikke da at for de aller færreste som skriver er "forfatter" deres eneste yrke - om man ikke er Jo Nesbø eller J.K. Rowling, selvfølgelig. Første gang jeg sendte inn et manus til et forlag var jeg femten år. Jeg hadde akkurat satt det siste punktumet i min første roman, og jeg printet ut, lykkelig uvitende om at retting kanskje er den viktigste delen av skriveprosessen. Boka het "Bansheen" (eller "Elanoir" - jeg er litt usikker på hva den første tittellen var, for den hadde mange oppigjennom). Det var i den perioden jeg var frelst av Twilight, og romanen min var - vel, nokså inspirert. Jeg skrev ikke noen beskrivelse av meg selv, heller ikke en synopsis. Istedet klippet jeg ut en tapetbit fra oppussingsrestene i kjelleren og skrev i snirklete, sorte bokstaver "Jeg kunne nok sagt mye om Bansheen, men jeg vil at boka skal snakke for seg". De var hyggelige nok til å gi meg et standard avslagsbrev.

Nå føler jeg det bør nevnes at dette strengt tatt ikke var min aller første roman - bare den første jeg sendte inn. Jeg fullførte en annen bok tidligere, spredd utover tre kladdebøker, mens jeg satt i midten av klasserommet på Ramberg barneskole. Den het "Thea+Caroline=bestevenner". Jeg kan bare forestille meg elleve år gamle Majas raseri om jeg hadde avskrevet den som et barnslig prosjekt. Boka innkluderte blant annet en hule i skogen, noen skikkelig søte gutter og et skadet rådyr. Klasse. 

Kall meg gjerne naiv - eller ekstremt selvsikker - men det var ikke før jeg som tjueåring startet på en bachelor i skriving at en stemme i hodet mitt begynte å hviske at kanskje, bare kanskje, jeg aldri kom til å slå igjennom. Alle i klassen min var gode. Lærerne mine var eksepsjonelle. Og mesteparten av dem snakket engelsk som morsmål. Holy Macaroni. Siden det har jeg lært mange ubehagelige sannheter om forlagsbransjen. En agent fortalte meg en gang at hun får tilsendt omkring femti prosjekter i uka. Da jeg spurte hvor mange hun tar inn iløpet av et år, sa hun "To, hvis jeg er heldig". TO! Her i England er det langt flere forlag enn i Norge, og det er klart at det å skrive på engelsk gjør at man raskt kan selge til andre engelskspråklige land, men konkurransen er da også større. Jeg har ennå ikke bestemt meg for hvilket land det er lurest å prøve seg i. Nå som jeg studerer "publishing", har jeg også fått tilgang til en del statistikker, og jeg får vondt langt ned i magen når jeg leser at en meget stor andel av alle bøker blir tatt av markedet innen tolv uker av deres levetid. Er det i det hele tatt verdt det - å gå igjennom alt det arbeidet for så å bli visket vekk? Jeg tror alt bunner ned i hvorfor man skriver. Skriver man for å bli rik, blir man nok fort skuffet. Faktisk er det da lurere å skrive noe annet enn skjønnlitteratur, noe folk trenger eller er naturlig nysgjerrige på - hva med å prøve deg på en mattebok for førsteklassinger eller kanskje en kjendisbiografi? Når det er sagt, tror jeg de færreste skriver skjønnlitteratur for å bli rike. For meg er skriving så utrolig mye mer enn ord på papir. Skriving gir meg muligheten til å skape et helt eget univers, en verden som kun finnes i mitt eget hode, men som kommer til live på papiret. Skriving gir meg muligheten til å sette ord på tanker og følelser jeg allerede har eller dykke ned i de mørkeste sidene av menneskeheten. Karakterene jeg skaper blir levende i hodet mitt. Jeg kjenner dem (Det er vel ikke uten grunn at foreldrene mine til tider var bekymret for fantasien min da jeg var yngre). Skriving er det nærmeste jeg kommer den uhemmede leken jeg var så glad i som barn, og det er fantastisk. Jeg ville ikke stoppet om jeg hadde kunnet. 

- Maja E. V. Olsen

8 kommentarer

irenglede

13.01.2017 kl.12:39

Hvorfor ikke skrive på norsk? Det er mange norske forfattere som er oversatt til engelsk og en haug andre språk. Ingenting er umulig. Det tar bare litt lenger tid. Stå på! ;D

Maja E V Olsen

13.01.2017 kl.12:49

irenglede: Takk for kommentar! Du har et poeng der. Nå bor jeg jo i London for øyeblikket og alle innleveringer er på engelsk, så da blir det naturlig å holde meg til engelsk for nå, men jeg får se hva jeg bestemmer meg for i fremtiden :)

Camilla Maria

13.01.2017 kl.13:00

Sjansen er kanskje minimal, men andre klarer det jo. Så hvorfor skulle ikke du? :) Ingenting er umulig, så det er bare å stå på! Masse lykke til, og god helg :)

Maja E V Olsen

13.01.2017 kl.19:25

Camilla Maria: Takk for hyggelige ord! God helg :)

irenglede

13.01.2017 kl.13:11

Du finner ut av det. God helg! ;0)

Maja E V Olsen

13.01.2017 kl.19:25

irenglede: god helg :)

Oda

16.01.2017 kl.22:15

Du skriver så bra! Heier på deg :)

Maja E V Olsen

19.01.2017 kl.16:01

Oda: Ooops, ser nå at du ikke var søsteren min Oda ;) Haha.. Men desto hyggeligere! Beklager min litt merkelige kommentar tidligere, og tusen takk for veldig hyggelig melding, Oda! :) Håper alt står bra til med deg.

Skriv en ny kommentar

Maja E V Olsen

Maja E V Olsen

23, Moss

Tar en master i Creative Writing and Publishing ved City, University of London. Har også en bachelor i Creative Writing and Film. Drømmen er å bli utgitt, og jeg holder for øyeblikket på med to romaner kalt The Land of What if og The No Child Act. Skriver også noveller og filmmanus.

Kategorier

Arkiv

hits