Ting jeg ikke hadde forutsett før jeg flyttet til London

Nå er litt frustrert. For andre gang på et halvt år har jeg meldt meg på nederlandskkurs, og for andre gang på et halvt år, har kurset blitt avlyst. Hvordan er det meningen at jeg skal lære meg nederlandsk hvis jeg aldri får tatt timer? Det kan rett og slett virke som om jeg er den eneste i London som vil lære meg det. Nå er det vel kanskje ikke helt umulig at jeg faktisk også er nettopp det. Hvorfor nederlandsk? Hva skal man vel med nederlandsk? ... Vel, det er vel mer spesifikt flamsk jeg vil lære, men det gjør det ikke enklere. Flamsk er en versjon av nederlandsk de snakker i Belgia - eller snarere versjoner da det er mange dialekter og de er så forskjellige at de som snakker dem ikke forstår hverandre. Jeg har vært sammen med en belgisk fyr i snart tre år, og nå føler jeg at hele verden (les: meg) forventer at jeg skal kunne snakke språket hans. Familien hans er herlig, vennene hans er herlige, alle er herlige, men samtalene hadde flytt mye bedre om vi faktisk snakket samme språk. For å si det mildt. Jeg er vanligvis ikke stille av meg, men i Belgia er jeg det. I Belgia smiler jeg og nikker og prøver febrilsk å oversette de flamske glosene i hodet mitt til noe som kanskje kan ligne norsk, før jeg svarer med enkle engelske setninger. Dette er vel bare én av mange situasjoner jeg ikke hadde forventet å havne i før jeg flyttet til London. Tenkte derfor at jeg i dette innlegget skal liste noen ting mine år her har brakt med seg som jeg ikke hadde forutsett, og hva jeg tenker om dem. Det er helt klart mye mer jeg kunne tatt med her, men enkelte punkter ble så lange, at jeg holder meg til fem for nå. 
 

1. Jeg kan litt japansk



Universitet mitt tilbød gratis språkfag (eller, gratis og gratis. Skolen kostet jo en formue), så da tenkte jeg at jeg kunne forbedre spansken min. Dessverre ble faget avlyst pga for få elever på det nivået, så da fikk jeg tilbudd om det eneste de hadde ledig: Japansk! I utgangspunktet tenkte jeg at det sikkert var umulig - alle ordene hørtes jo like ut - men etter å ha startet skjønte jeg fort at det var noe for meg. Jeg endte til slutt  opp med to år med japansk, og jeg skulle gjerne fortsatt. Japansk er moro! Jeg har selvfølgelig veldig begrenset kunnskap, men da vi var i Japan i sommer, kunne jeg gjøre meg forstått når jeg bestilte mat eller spurte etter veibeskrivelser. Jeg kan også skrive omkring 120 tegn. Det er godt nok for meg. Konnichiwa. 

 

2. Jeg elsker kunstfilm, svart-hvitt film og spesielt internasjonal film


 

Da jeg begynte på bacheloren min i "Creative Writing & Film", trodde jeg at jeg skulle utdanne meg i filmproduksjon. Det skulle jeg ikke. Fordi jeg tok en kombinert bachelor, kunne jeg kun ta "film studies", som betyr at jeg skrev oppgaver OM film. Jeg er derfor utdannet filmakademiker. Haha - absurd. Om jeg senere i livet ønsker å ta en doktorgrad, er det ikke helt utenkelig at jeg inkluderer noe filmresearch der, men utenom det er jeg usikker på om jeg kommer til å gå videre med filmstudier. Likevel er jeg veldig fornøyd med valget av fag. Bacheloren min har gjort at jeg er over gjennomsnittlig interessert i film. Jeg elsker blant annet kunstfilmer som L'Eclisse av Antonioni. Jeg elsker klassikkere og filmhistorie og sitter gjerne alene og ser filmer fra Cinema of Attraction, Pre-code Hollywood, German Expressionism og French Impressionism. Mest av alt elsker jeg at jeg har fått øynene opp for det fantastiske mangfoldet av film vi har her i verden! Hvorfor bare se Hollywoodfilmer, når det finnes så mange geniale filmer fra Frankrike, Argentina, Japan, Sør-Afrika, India (og da mener jeg ikke bare Bollywood), Sør-Korea, Hongkong, Nigeria, osv, osv, osv?

 

3. Jeg har fått en fascinasjon for Skandinavia - en skrekkblandet fryd


 

En venn av meg sa en gang at når hun er i utlandet, blir hun så klar over hvor mye bedre alt i Norge er. Om jeg er enig i at alt er "bedre" kan diskuteres, men alt blir absolutt synligere sett utenifra. Handlinger, uttrykk og mat som er helt vanlige hjemme, blir plutselig rare når man skal forklare de for utlendinger. Det er mye vi har hjemme som vi ikke har her, blant annet  gratis universiteter, pappaperm og et statslån som ikke bare dekker skolepengene, men også boutgifter for studieåret. Det er selvfølgelig fantastisk, men, det er også mye London har som vi ikke har hjemme, som for eksempel gratis legevakt, butikker åpne på søndager og best av alt: mennesker fra hele verden som jobber, utdanner seg og lever side om side.
Etter å ha fått Norge litt på avstand, har jeg bygd meg opp en stolthet over å være norsk. Jeg er utrolig fascinert av hvordan vi gjør ting hjemme; hvordan vi i så mange år har jobbet for likhet mellom kjønnene og hvordan vi lenge har definert oss selv som et klasseløst samfunn. Det er mange land som har funnet olje, men få som har bestemt seg for at godene skal gå til folket. Jeg er stolt av velferdsstaten vår som støtter opp om innbyggerne sine. Jeg har også begynt å fascinere meg for hvordan disse verdiene representeres i skandinavisk film og litteratur. Jo mer jeg ser og leser, desto mer spennende blir det. Skandinavisk kunst våger å dele og utfordre. Jeg fryder meg over kulturen vår og forteller gjerne folk at "Ja, jeg er norsk. Vi har Ibsen og Amalie Skram og Skam". Men, fra utlandet leser jeg  norske aviser over nett, og der har jeg også fått en annen fascinasjon, en fascinasjon over noe jeg absolutt ikke er stolt av og som jeg ikke vil assosieres med: nettrollene. Mer enn nettrollene, ser jeg også politikere som går ned på nettrollenes nivå. Jeg ser meninger som får det til å gå kaldt nedover ryggen på meg. I stunder som det føles det som om jeg kikker inn på et land jeg ikke har kjennskap til; et land jeg trodde jeg kunne mye om, men så kunne jeg ikke det likevel. Jeg har fått en fascinasjon for Skandinavia, på godt og vondt. Jeg er stolt av hva vi har stått for, hva vi har jobbet for, men det er ikke nok. Uavhengig av hva man tenker om asylpolitikk for eksempel, er det viktig å behandle medmennesker med respekt. Jeg har et sterkt ønske om at vi kan huske de skandinaviske verdiene, ideer som likeverd og et klasseløst samfunn, i møte med folk fra andre kulturer også. Dette er antakeligvis tanker jeg kommer tilbake til senere på bloggen. Disse er også ideer som påvirker arbeidet mitt. Ved en senere anledning kan jeg dele litt fra den dystopiske romanen min The No Child Act, som finner sted i et fremtidig Norge, mye kaldere enn det er nå. 

 

4. Jeg aner ikke hvilket land jeg kommer til å slå meg til ro i



 

Det evige dilemmaet. Jeg er norsk, men har bodd ett år i USA og tre og et halvt år i England. Kjæresten har bodd mesteparten av livet i Belgia, utenom ett i USA og snart ett i England. Det å være internasjonal kan av og til  påvirke følelsen av identitet og hvor man hører til. Jeg savner de hjemme, samtidig som jeg kjenner på en rastløshet ved tanken på å skulle slå meg til ro - verden er jo så stor og spennende. Det er heller ikke lenger bare opp til meg hvor vi ender opp - i alle fall ikke om jeg ønsker å forbli i et forhold. Alt avhenger av hvor vi får jobb og hvor livet leder oss. Det er kult og skummelt og spennende og slitsomt og jaa.. Det var absolutt ikke noe jeg forutså før jeg forlot hjemlandet. 

 

5. Jeg er mektig lei av flyplasser  


Denne trenger ikke noen dyp forklaring. Jeg er avhengig av å fly for å se familie og venner. En flyplass er derfor ikke lenger et spennende sted jeg drar til når jeg en sjelden gang skal på nye eventyr, men snarere en hindring jeg alltid må trosse før jeg får kommet hjem. I fremtiden håper jeg vi kan teleportere. Hadde ikke det vært stilig?

Det var alt for nå. Ha en fortreffelig lille-lørdag. 

- Maja E V Olsen

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Maja E V Olsen

Maja E V Olsen

23, Moss

Tar en master i Creative Writing and Publishing ved City, University of London. Har også en bachelor i Creative Writing and Film. Drømmen er å bli utgitt, og jeg holder for øyeblikket på med to romaner kalt The Land of What if og The No Child Act. Skriver også noveller og filmmanus.

Kategorier

Arkiv

hits