Sol på utsiden og innsiden

Endelig begynner været å bli fint her i London også. Helt ærlig, var jeg ganske så misunnelig da jeg så snapper fra Norge med bilder av båtturer, grilling og strand mens jeg selv satt her i London i regnet. Men nå har sola heldigvis tittet fram, og det gjør under med humøret. Nå skal jeg bare nyte det noen dager, helt til 17. mai hvor jeg igjen kommer til å sitte med en klump i halsen og se på My Stories. Neiiida (joda). Selvfølgelig skulle jeg gjerne feiret i Norge, men jeg tror ikke det blir så verst her heller. Synes bare synd på typen som må jobbe - hehe. Jobb, hva er vel det? 




 

J


 

Bildene er fra Kyoto Garden og Mile End Park.

Ellers, er det noen spennende saker på G, men jeg vil ikke dele for mye akkurat nå fordi jeg ikke vet hvordan det kommer til å gå. Kan vel meddele at jeg fikk en email i går som gjorde at jeg ble så glad at jeg begynte å grine. Det tror jeg aldri har skjedd før. Nå sitter jeg og river negler og venter på å høre mer. Sjekker emailen hver time. Kanskje mer. Og er allerede irritert på megselv for at jeg begynte å håpe, for det verste jeg vet er å bli skuffet. Jeg tror faktisk det er den tyngste følelsen jeg vet om, og hvis jeg leser en bok med skuffelse i, vrir jeg meg. Nesten dumt man ikke kan hoppe over et kapittel ved å lukke øynene slik man kan på film... "Heldigvis" har jeg en oppgave som skal inn på mandag, så jeg har ikke tid til å ødelegge neglene mine helt. Forhåpentligvis blir neste oppdatering mindre kryptisk. 

Men bortsett fra å være litt (veldig) spent, er jeg i strålende humør for tiden. Det er sol overalt - både på innsiden og utsiden. 

Håper dere får en fin dag. 

- Maja

Prisutdeling og tidsmaskin

Jøss, er det allerede mai da dere? Jeg er klar over at tiden liksom skal går fortere og fortere jo eldre man blir, men dette halvåret  har virkelig flydd så fort av gårde at det føles som jeg har satt meg i en tidsmaskin og hoppet over noen måneder. Var det ikke akkurat januar? Snart er det vel 2018, men det kan jo ikke stemme, for i hodet mitt er vi fortsatt i 2016. 

Men ihvertfall: Prisen. 22. april 2017. The Dystopian Fiction Prize. Jeg hadde tenkt til å skrive dette innlegget dagen etterpå, men så var det jo den tidsmaskinen da. Som tidligere nevnt så vant jeg en pris og det er uten tvil det største som har skjedd meg i min "skrivekarriere". Det er også første gang jeg har fått betalt for skrivingen min. Pappa kom helt til London for å være med, og han og Jordy var supre støttespillere. Jeg gledet meg helt utrolig masse, men så, rett før vi skulle inn, så jeg plutselig sånn ut: 


Litt som en frosk, med andre ord. Jeg ble brått veldig klar over engelsken min (har litt komplekser for min merkelige aksent). Måtte jeg holde tale? Tenk om jeg sa noe dumt? Kanskje de kom til å angre på at de ga meg prisen? Kanskje de hadde gitt den til feil person? Det viste seg selvfølgelig å ikke være noen grunn til bekymring. Det var en riktig så hyggelig, uformell begivenhet, med ganske få mennesker. Faktisk var prisutdelingen samtidig som årsmøtet til Orwell Society, så vi fikk innføring i litt av hvert. De fleste av dem var eldre menn som kunne alt om George Orwell, og som var glade i å prate. Og så fikk jeg jo pris da. Av Richard Blair, sønnen til George Orwell. Og ja, jeg ble bedt om å si noen ord, men det gikk vel greit, tror jeg. Selv om jeg ikke har våget å se videoen ennå. 


  

 


Bildene er litt uklare fordi pappa tok dem med mobilen sin. Etterpå så jeg slik ut: 


Se så fin pris! Nå bor han i stua vår, og jeg blir så lykkelig av å se på ham. Kaller ham George, da. 


Etterpå kom vi tilfeldig forbi en utekonsert og så spiste vi Thai-mat og koste oss i det fine været, og snipp, snapp, snute, så var eventyret ute. Det føles godt å endelig få litt oppmerksomhet for skrivingen min, og jeg prøver å ta med meg denne følelsen når jeg står fast. For det er ofte. Spoiler alert: Skriving er vanskelig. Ofte har jeg lyst til å gi opp. Ofte tenker jeg på studiegjelden jeg sitter med, og på hva det skal bli av meg. Ofte føler jeg meg som verdens dårligste forfatter. Men så plutselig får jeg en pris, en klapp på skuldera, og da er verden fantastisk igjen. For fy fader, så morsomt det er når det går bra. 

- Maja E. V. Olsen

Den gang jeg visste jeg skulle klare alt

I det siste har jeg tenkt mye på hvordan ting pleide å være - Hva jeg pleide å drømme om, hvor lett alt virket, hvordan jeg tenkte at alt var mulig og livet var for evig, osv, osv. Kanskje er ikke det så rart, siden jeg akkurat har mistet verdens beste sassafa (farfar). Døden er så endelig, så brutal, og jeg savner ham. Jeg har veid mye opp og ned om jeg vil skrive et innlegg til ham her, men det føles liksom så rart - farfar leste jo ikke blogg. Dessuten er minnene jeg har med ham på en måte våre minner og hvis jeg deler dem her blir det nesten som å vanne dem ut og gjøre dem mindre ekte. Det gir helt sikkert ingen mening for andre enn meg, men ihvertfall: Jeg har som sagt tenkt en del i det siste. Og det er ett minne fra jeg var liten som har en tendens til å dukke opp mer enn andre. Jeg vet ikke hvor gammel jeg var, men jeg husker jeg satt i baksetet i bilen og skravlet i et kjør. En venn av pappa satt i passasjersetet og jeg tror egentlig de to ville diskutere noen litt mer alvorlige voksen-greier, men det lot jeg dem ikke gjøre. Jeg var så inspirert at det kilte i magen. Jeg gledet meg sånn. 'Hva gleder du deg til da?' spurte pappa. Jeg husker ordene mine, som om jeg har hørt dem på film:

'Jeg gleder meg til å bli voksen.'

Og jeg husker vennens respons, sliten, nesten sarkastisk. 'Det blir du snart nok. Nyt det å være barn, du. Det får du aldri tilbake.'
Jeg tenkte 'særlig at jeg vil nyte det å være barn. Når jeg er voksen kan jeg gjøre alt, alt. Når jeg er voksen skal jeg bli kjendis.'

Når jeg ser tilbake nå, er det nettopp den følelsen jeg savner. Jeg savner å være helt overbevist over at jeg kom til å klare alt jeg ville. Jeg gledet meg til å reise verden rundt, til å gi ut bok, til å bli skuespiller og regissør og sanger og kanskje ballettdanser, til å eie gård og gifte meg med drømmeprinsen og ha fem barn og masse gårdsdyr. Jeg skulle bo overalt i verden, men jeg skulle også se familien min masse. Faktisk skulle jeg bygge et hus med søsteren min og bestevennen min og vi skulle ha noen rom som hørte til alle og noen rom der jeg kunne være alene med mannen min, for det ville vi sikkert da vi ble voksne. Alt dette skulle skje i den udefinerte og litt mystiske perioden jeg kalte 'framtiden'. Jeg trengte ikke stresse med det for det kom til å skje da jeg ble stor. Og det gledet jeg meg til. 

Nå er jeg snart ferdig med masteren min. Det er så mange valg som må tas. På mange måter er jeg fremdeles den lille jenta med de store drømmene, men et lite snev av rasjonalitet har sneket seg inn. Jeg vet jeg må betale regninger - og snart mengder av studielån. Jeg vet at om jeg bor i utlandet, går det utover tiden jeg får med de jeg er glad i. Jeg vet at om jeg vil ha mange dyr, kan jeg ikke reise hele tiden. På mange måter kjenner jeg at livet aldri har vært mer spennende. Det er nå jeg må satse alt, nå alt kan skje - briste eller bære, men jeg savner den tryggheten jeg følte som barn. Og den lykken av å kunne glede seg til alt dette store som kom til å skje. Hvis jeg selv blir foreldrer kommer jeg til å si det samme som pappas venn sa til meg: 

'Voksen blir du snart nok. Nyt det å være barn, du. Det får du aldri tilbake.'



- Maja E. V. Olsen

Vi må snakke om terror

Terror i London. Avisoppslag skriker ut om hvor blodig og grusomt det er. På Facebook kan man markere seg som trygg. Man kan spørre om andre er trygge. Noen endrer filter på profilbildet; andre oppdaterer statusen sin. Og her sitter jeg, i en by med nesten ti millioner mennesker, en by jeg flyttet til på grunn av et fantastisk mangfold, og lurer på hva i all verden det er som skjer. Jeg skal ikke si at dette ikke er trist eller at det ikke fortjener mediaoppslag - fire mennesker er døde og det er selvfølgelig fryktelig. Mange andre er skadde, og enda flere berørte. Det er et sjokk! Som alltid når slike hendelser skjer, kjenner jeg på en frykt, en tanke om at 'tenk om det var meg'. Tenk om det var noen jeg er glad i som befant seg der akkurat da. Og en liten stemme hvisker i øret mitt at jeg visste det, jeg visste dette kom til å skje - det er London, det var uungåelig. Jeg hadde samme reaksjon etter Brussel. Kjæresten og jeg hadde nesten ventet på det. Det ble som en grusomt vond bekreftelse på at verden er farlig og ond og meningsløs. Og det er den. Det er mye farlig og ondt og meningsløst som skjer i verden hver eneste dag, men verden er da også så mye mer enn det.

Jeg mener ikke at vi skal feie terrorangrep under et teppe og late som de ikke finner sted. Jeg skulle ønske det ikke skjedde (det skulle ikke skjedd), men det gjør det. Derimot har jeg blitt så smertelig klar over at det er noen som sitter og tjener på denne oppmerksomheten. Det er noen som bruker tap av menneskeliv til å fremme sin politiske agenda, til å splitte oss. Politikere skriker ut om å stenge grenser. Facebook-kommentatorer hevder de har visst det hele tiden. Og media, media slikker seg grådig rundt munn. Ikke nok med at dette er førsteside stoff. Dette er stoff de kan lage ti sider om minst. Her skal det dras og vinkles og intervjues, fordi terror selger. Terror sprer seg som ild i tørt gress. Frykt selger.


 

Jeg sier ikke at vi ikke skal ha medfølelse med ofrene eller at vi ikke skal stå sammen mot terror - selvfølgelig skal vi det. Snarere ønsker jeg mer oppmerksomhet rundt nettopp sistnevnte: Sammen mot terror. For hvem er disse "vi" som skal stå sammen, og hvem står vi sammen mot? Dette burde vært såre enkelt. Her i London snakker vi mye om at ingen skal få ødelegge denne byen og dette demokratiet - sammen står vi sterke. Men så ser jeg kommentarfelt og så hører jeg taler fra sånne som Trump, og jeg vet at disse menneskene ikke representerer alle i den vestlige verden, men likevel er det tungt. Hvorfor bruker enkelte folk 'muslimer' og 'terrorister' nærmest som synonymer? Jeg blir så sint og så lei meg. Hvis alle muslimer er terrorister, hvordan har det seg da at muslimske land som Pakistan og Irak også blir utsatt for terrorisme? Når skal vi begynne å se at terror er en hat-handling? Noen terrorister bruker kanskje religion som en unnskyldning. Kanskje er det noen bak dem som bruker religion til å overtale dem. Det er sant at religion (og alt annet som krever tro og overbevisning) kan brukes til mye skummelt, og det er lov til å diskutere det. Det er fremdeles kristne land i verden der tradisjoner som omskjæring av kvinner blir ivaretatt... Men det at noen idioter bruker en religion som unnskyldning til å gjøre noe grusomt, betyr ikke at alle tilhengere av den religionen er enige i den handlingen. Islam er ikke en hatefull religion. Terror er hatefullt. Om noen terrorister er muslimer betyr ikke det at muslimer er terrorister. Vi må ikke glemme at mange terrorhandlinger i moderne tid ikke har vært forårsaket av muslimer i det hele tatt, men av for eksempel høyreekstremister... Faktisk er ordet 'ekstrem' en god beskrivelse av terrorisme, for det er nettopp det det er - EKSTREMT. Og så kan vi gjerne diskutere hvorvidt religion bør ha en så sentral plass i et moderne samfunn - det er greit - men slutt å generalisere, slutt med denne fremmedfiendtligheten. 

Jeg kan skjønne at mange er redde, men nettopp derfor blir jeg også litt irritert på media. Dette er en stor by. Hvis man går inn på "Murder map" kan man få en skremmende oversikt over hvor ofte det skjer ting her. Hvorfor skal media sensasjonalisere dette så fryktelig? Det har da vært flere mord i London i år allerede uten at VG har gjort det til førstesiden sin. Noe av det mest skremmende med terror er vel at det skjer så plutselig og at ofrene er helt tilfeldige. Selvfølgelig er det skremmende. Og selvfølgelig er det ufattelig trist for de som ikke får dem de er glad i hjem. Jeg er trist på de berørtes vegne og jeg kjenner at det knyter seg i magen når jeg er i sentrum. Men media, ikke gjør redselen vår enda verre enn den er. Vær så snill, ikke spill på menneskers frykt for å selge aviser. 

Vi kan ikke la slike hendelser sette oss opp imot hverandre. For dét London jeg flyttet til har et fantastisk mangfold. Det er en helt nydelig by med så mye å by på, og tenk så trist om det skulle blitt ødelagt. Jeg vil derfor ende med å skrive slagordet som går London rundt i dag: 

"We are not afraid." 

#terror #London #Ikkeredde #media

 

Jeg er i avisa i dag

Nå skal jeg snart slutte å snakke om denne prisen jeg vant, for jeg føler vel selv at det kanskje har blitt litt hauset opp til å virke mye større enn det er. Kanskje er det nordmannen i meg som skriker 'jantelooov'. Men, i dag står det om meg i Moss Avis, så om du er interessert, sjekk ut artikkelen her.

Dessverre må du være abonnement for å lese den, så med mindre du er fra Moss - eller har en unormalt stor interesse for Moss - får du ta til takke med overskriften.

Ønsker dere alle en flott dag.

- Maja E. V. Olsen

Ulike sokker og avisintervju

Heisann godtfolk,

Jeg er fortsatt syk og har derfor ikke kommet meg inn til skolen i dag, men jeg har fått til å jobbe litt likevel. Jordy (kjæreste) hjelper meg med å designe bilder til prototypen for hjemmesiden min og må si det er kult å se boka mi våkne til livet!

Ellers har jeg blitt intervjuet av Moss Avis på grunn av prisen jeg vant. Det er jo selvfølgelig litt moro. Blir spennende å se hvordan det blir.

Kjenner det er litt vanskelig å formulere meg i dag. Det føles som om hjernen min er full av bomull. Men det er én ting jeg vil nevne: I dag er den internasjonale Down Syndrome dagen, og det syns jeg det er viktig å markere. Jeg har derfor tatt på meg to forskjellig sokker i den anledningen:

Ingen av oss er helt like, men det betyr ikke at vi ikke er like bra. I dag syns jeg vi skal feire forskjellene våre. Og husk på at de som har Down Syndrome ikke ER Down Syndrom. De er individer, akkurat som alle andre mennesker. Og hurra for det. Følg #lotsofsocks for mer informasjon om denne dagen.

Nå skal jeg legge meg nedpå litt igjen, og satse på at formen brått blir bedre. Ha en strålende dag, alle sammen.

- Maja E. V. Olsen

Dere er vel fine

Først må jeg jo bare si: tusen takk for hyggelige kommentarer på forrige innlegg. Jeg klarer fortsatt ikke helt å forstå det, men moro, det er det virkelig!

Nå er jeg tilbake i London. Det er bare to uker med undervisning igjen, og ting begynner å tilspisse seg. Som tidligere nevnt har det vært en ganske spesiell helg, og for å toppe det hele har jeg (som store deler av familien) blitt skikkelig sjuk. Akkurat nå er jeg i et sånt "alt gjør vondt, stakkars meg"-humør, og kan vel meddele at jeg har en veldig tålmodig kjæreste som egentlig er for tålmodig for sitt eget beste. Men nok om det.

Nå er jeg på vei til HarperCollins for nest siste time i International Publishing Case Studies (så dette innlegget er skrevet på mobil). Kan ikke tro hvor fort dette året har gått! Montro hva framtiden vil bringe. Akkurat nå ser det ut som vi enten blir i London et par år til eller flytter til Amsterdam, så det blir nok spennende uansett.

Ønsker dere en fin start på uka.

- Maja E V Olsen

Jeg vant!

Herlighet, dette hadde jeg aldri trodd, og jeg kjenner at jeg er helt satt ut. Jeg er dette årets vinner av The Orwell Society's Dystopian Fiction Prize!! Hvordan skjedde det? Sønnen til George Orwell (forfatter av '1984' og 'Animal Farm') skal tildele meg prisen. Den ser i følge hjemmesiden deres sånn ut: 

Novellen jeg sendte inn er basert på samme univers og har samme navn som bokprosjektet mitt 'The No Child Policy'. For en som drømmer om å bli utgitt, skal jeg ikke legge skjul på at dette er stort. Jeg har lyst til å løpe rundt og klemme alle dommerne og si 'Dere er best. Takk for at dere er så bra'. For dere som lurer på hva 'Dystopia' er, er det det motsatte av 'Utopia'. Med andre ord er det en sjanger der man ser for seg at verden eller samfunnet har utviklet seg i en lite heldig retning. Noen av mine favorittdystopiaer er 'The Handmaid's Tale' av Margaret Atwood, 'Maggot Moon' av Sally Gardner og selvfølgelig '1984' av George Orwell. Herreminhatt, dere! På hjemmesiden deres står dette: 

"Maja Emilie Veflen Olsen, a student on the Creative Writing and Publishing MA at City University, London, has won this year's Dystopian Fiction Prize, organised by The Orwell Society. Her story, 'The No Child Policy', was commended by the judges for being a highly accomplished piece of writing which slowly builds to a horrific and unexpected ending. It remains a disturbing presence in the mind long after it has been read.

The judges in the competition - open to all BA and MA students in Britain - were Richard Blair, son of George Orwell and Patron of the Orwell Society (OS), Dr Luke Seaber, of University College London, Dr Julie Wheelwright, of City, University of London, and Professor Richard Lance Keeble, OS Chair.

The prize of £500 comes with a trophy which is a bust of Orwell. They will be handed over by Richard Blair at the Society's AGM in London on 22 April."

Resten av artikkelen finner dere her.



Men nok selvpromotering for nå. Andre spennende ting som har skjedd denne uka er:

 

London Book Fair:



Dette er et av verdens to største bokarrangementer, og jeg vil anbefale det på det sterkeste. Også veldig kult å se at skandinavisk litteratur gjør det så bra i England, til og med utenfor krimsjangeren. 






Måtte jo ta bilde av at Maja Lunde er representert i London - og med en så stor plakat også. Veldig kult. Beklager dårlig bilde.

City Psych Journal



Jeg har rettet noen artikler i denne journalen, og det var derfor morsomt å få den på trykk. Det er forresten ikke min negl som er avbildet. Jeg er rett og slett ikke i stand til å ha så fin neglelakk. 

Ferdig med presentasjon og fikk gratis bok



Hva er bedre enn å endelig være ferdig med en presentasjonen du har gruet deg til? Jo, når læreren din sier at du kan ta meg deg boka du presenterte om hjem. Sikkert lurt av henne også siden jeg nå promoterer den helt gratis, men må si det er en veldig kul bok. 


Og der har vi min negl, gitt.. 


Må nevnes: Ellers føles det feil å ikke legge til at selv om jeg er veldig lykkelig over denne prisen, er vel ikke 'lykkelig' akkurat den dominerende følelsen i meg akkurat nå. Jeg er tilbake i Norge, med familien, og kjenner på hvor sårebart livet er og hvor vondt det er at man ikke kan få beholde alle man er glad i for alltid. Aller mest er jeg selvfølgelig veldig lei meg. Dette er ikke noe jeg ønsker å gå dypere inn på nå, på en offentlig blogg, men jeg syntes det var viktig å nevne det. Alt er ikke som det noen ganger virker på sosiale medier. 

 

Men selvfølgelig måtte jeg fortelle dere at jeg vant. Jeg vant! Og det er så sykt, for jeg har aldri før vunnet noe som helst for skrivingen min, og nå skal jeg plutselig motta en pris fra sønnen til George Orwell, og det kjenner jeg at føles helt, helt fantastisk. 

Jeg ønsker dere en strålende helg. 

- Maja E. V. Olsen
 

Vår i Paris

Noe av det mest fantatiske med å bo i London er at vi kan ta toget til både Brussel og Paris på et par timer (ved hjelp av en tunnel under vann). Dette utnyttet vi oss av i helgen og dro til Paris for å møte noen belgiske venner. Det var et sårt etterlengtet avbrekk, med god mat, godt selskap og ikke minst nydelig vær.


 













Digg - rett og slett. For en fantastisk by. Nå må jeg skynde meg til skolen. Vi har en presentasjon om "HarperCollins' movie tie-ins for Fantastic Beasts". Kjenner det skal bli deilig å bli ferdig nå. Jeg har ambisjoner om å bli en bedre blogger - omtrent på lik linje som at jeg har ambisjoner om å skrive bok daglig, komme frampå på skolearbeidet igjen, spare penger, være sosial, trene mer og spise sunt - men man kan ikke alltid få til alt. 

Ha en nydelig start på uka, alle sammen. 

- Maja Olsen

Utsikten fra HarperCollins, London

I går hadde vi undervisning på HarperCollins igjen, og denne gangen klarte jeg ikke å dy meg - fikk knipset et bilde. Barnslige meg, ville ikke at noen skulle se det og synes jeg var uproff, så jeg tok det veldig fort og det ble bare ett bilde, men check it out: 


 

Er det ikke fantastisk? Rett og slett et utrolig kult sted å ha undervisning. Hadde ikke hatt noe imot å jobbe her en dag, for å si det sånn. Men må vel innrømme at jeg for tiden føler meg litt ferdig med London. Tror hovedgrunnen er at jeg tar undergrunnen til skolen hver dag nå - noe jeg aldri gjorde tidligere. City, University of London ligger ganske midt i sentrum, noe som gjør at jeg må ta Northern Line.... Altså, å si at jeg føler meg som en sardin er nesten å underdrive. Ofte må jeg vente på fire tog før jeg i det hele tatt får presset meg på, og da står vi så tett at vi ikke trenger å holde oss i noe for det er ikke mulig å falle uansett. Det er så varmt og klamt og luften er tung og - Jeg er ikke spesielt klaustrofobisk, men når jeg står i gruppeklem med hundrevis av mennesker i en vogn under bakken, hender det jeg tenker på hvordan det må være å bli begravd levende. Ellers må jeg si at det er fascinerende hvordan mennesker fort ligner roboter når de følger rutiner. Å følge med på disse pendlerne - meg selv innkludert - er ganske komisk. Her i London holder alle seg på venstre side i trappene, men om du er i rulletrappen, står du på høyre og går på venstre. Alle følger dette. De haster av gårde, nærmest i takt, som om de skulle vært produkter på et rullebånd, og om noen turister - gud forby - skulle bryte denne rekka, sukker vi alle høyt for å forsikre oss om at de forstår hvor håpløse de er, og så skynder vi oss videre. London er på mange måter som en Sci-Fi-verden der selv menneskene begynner å ligne roboter. Betyr det at alt går på skinner og at de har kommet så mye lenger enn hjemme? Ikke nødvendigvis, selv om det selvfølgelig er kult at de har busser som går til alle døgnets tider. Nå bor jo vi rett ved Canary Wharf, og hvis det er ett sted i London som virkelig minner om Sci-Fi er det vel Canary Wharf, men mer om det senere. 

Nå skal jeg skrive litt bok, tenkte jeg. Stod opp tidlig i dag og har allerede rettet tre utdrag fra venners arbeid, som tilsammen kom på 7500 ord, så nå skal jeg spise litt, skrive litt, ta den fantastiske undergrunnen inn til skolen (men drar litt senere for å unngå rush hour), møte workshopgruppa mi i tre timer, og jobbe med publishing. Håper også å få trent og skypet med søstera uttover dagen. Det er nok en slitsom ting med å bo utenlands - at jeg bare snakker med familie og venner over skype og Facebook.. Meen, nok klaging - mer jobbing. Ha en fantastisk dag, alle sammen. 

- Maja E. V. Olsen

Hva syns du om Fantastic Beasts?

Ny uke, nye muligheter. Jeg kan ikke tro at det snart er mars allerede! Herlighet, blir helt svimmel, jeg. I dagens fag, International Publishing Case Studies, har vi fått i oppgave å fordype oss i HarperCollins kampanje rundt Fantastic Beasts. Jeg har derfor vært så heldig å få med meg "Inside the Magic: The Making of Fantastic Beasts and Where to Find Them" hjem, og sitter nå og blar i den. For prosjektet mitt er jeg veldig interessert i å høre om noen av dere norske lesere har kjøpt noen av bøkene rundt filmen. I så fall, hva syns du om dem? Er det noe du syns er spesielt bra eller noe du savner? Vi må legge fram forslag for HarperCollins personlig, så om du har en god idé, kan det jo være de blir inspirerte av den. 




 

Ellers må jeg bare si at jeg ikke kan forstå hvor helgen ble av. Jeg har jo ikke sovet nok. Hadde tenkt meg på trening i dag tidlig, men det skjedde ikke. Hadde også tenkt til å gjøre mye skole, men føler jeg leser uten å ta inn noe som helst. Hørte på en gammel podcast med Makeup-Malin i stad, der hun snakket om det å være konstant sliten fordi man aldri får tid til å ta seg inn, og da tenkte jeg 'fy søren, det er meg'. I dette meg-meg-meg stebersamfunnet er det ikke rart mange blir utbrent. Meeen, i august er jeg ferdig med masteren. Dette skal jeg klare. 
 

Ønsker dere alle en fantastisk start på uka!

- Maja E. V. Olsen

 

Frykten for ikke å ha noe å jobbe for

Nok en gang har det gått en uke siden forrige innlegg. Jeg må bare beklage, men også understreke at det ikke blir siste gang det skjer. Jeg har så psycho mye å gjøre på skolen for tiden. Men nok om det. 

En god skrivevenninne av meg har lest 'The Land of What If', og hun sa vel noe så hyggelig som "Jeg syns du bare bør sende den inn, jeg". Da fikk jeg lyst til å kysse henne, men det gjorde jeg ikke, for hun har kjæreste og jeg har kjæreste og det hadde blitt litt feil. Haha, bare tuller. Men hyggelige tilbakemeldinger blir man jo alltid glad av. Likevel har jeg hatt en veldig rar følelse inni meg hele uka. Helt siden forrige mandag, da veilederen min var så utrolig snill og kul, har jeg følt meg rar og kvalm, som om noe skal skje, noe som endrer alt. Mulig det er sånn foreldre føler det når barna snart skal flytte ut. Det er helt sprøtt, men jo mer fornøyd jeg blir med det jeg skriver - jo reddere blir jeg. Først trodde jeg det var frykten for avslag som holdt meg tilbake. Det er klart det er tøft å ha jobbet med noe i årevis, veid ord for ord, nærmest kranglet med karakterene, og så få et standard brev der de bare har kopiert og limt inn navnet ditt. Kjære Maja Olsen, Takk for at vi fikk lese manuskriptet ditt. Dessverre..... Selvfølgelig er det dritt. Det er så dritt at man bare har lyst til å kaste dataen i veggen og aldri skrive et ord til i sitt liv. Men greia er: Jeg er vant med avslag. Jeg fikk syv avslag på bøkene mine før jeg i det hele tatt hadde rukket å begynne på bacheloren min. Det er ikke dét som plager meg nå.

 

Nei, jeg vet det høres helt absurd ut, men jeg tror faktisk jeg er mer redd for å ikke få avslag. Tenk om noen faktisk vil gi ut boka mi? Hva gjør jeg da? Hvordan vet jeg hvilken agent som er riktig? Velger jeg feil, kan det ha gedigne konsekvenser for karrieren min. Og hva med kontrakten? Det er så utrolig mye å være obs på med en kontrakt. Og tenk at ved å signere en kontrakt, gir jeg bort babyen min. Plutselig er det noen andre som skal stå for markedsføringen og salgene. Det er ikke en gang sikkert jeg får oversette den til norsk selv, om jeg skulle være så heldig at den blir solgt til Norge. Tenk å se boka si oversatt til morsmålet av en annen person... Og hvordan kommer boka til å bli mottatt? Kommer den i det hele tatt til å selge? Men alle disse bekymringene er som storm i vannglass. Selvfølgelig er det skummelt å ikke vite, men det er jo spennende også.

Nei, jeg tror dét som virkelig skremmer meg, som får meg til å ligge og vri meg på kveldene, er tanken på å plutselig være en publisert forfatter. For hva skjer så? Jeg har drømt om å gi ut bok i tjue år (overdriver ikke. Jeg har villet bli forfatter siden jeg var rundt fire). Jeg pleide å dra hjem fra skolen da jeg var åtte, fordi jeg måtte skrive teatermanus - en spøkelsesmusikal som til slutt endte på 70 datasider og heter "Endelig fri". Jeg har skrevet fire romaner - tre som aldri kommer til å bli utgitt fordi de kun har nostaligisk verdi for meg nå. Jeg har studert skriving på universitetet i snart fire år. Jeg kan ikke huske en eneste dag i mine snart tjuefire år, der jeg ikke har dagdrømt om den dagen jeg blir utgitt. Hvordan kan noe leve opp til de forventningene? Tenk om det blir helt annerledes enn forventet? Og hva skal jeg gjøre om jeg faktisk får til det jeg har jobbet for hele livet? Selvfølgelig kan jeg skrive en ny bok, men det blir ikke den første - det vil aldri mer være den første. Jeg må lage meg en ny drøm, få noe nytt å streve for. Og det klarer jeg sikkert, men jeg kjenner at tanken gjør meg litt svimmel. 

Misforstå meg rett: Det er ingenting jeg heller vil enn å gi ut bok. Jeg er bare så sinnsykt redd for hvordan det blir. Men så er jeg selvfølgelig også sinnsykt redd for at det aldri skjer - det er jeg vel hakket reddere for. 

Nå skal jeg forsvinne inn i The Sims en liten stund. Forresten, om noen er interessert i å lese utdrag fra noen av mine tidligere romaner (de som aldri kommer til å bli utgitt), er det bare å skrike ut. Jeg fantaserer litt om å "self-publish" en kopi av hver for å ha dem hjemme på hylla. 

- Maja E. V. Olsen

Fantastisk veileder og utdrag fra 'The No Child Policy'

Nå har jeg akkurat hatt et møte med veilederen min og er brått full av ny energi og skriveglede. Hun er ikke bare en fantastisk forfatter, men tydeligvis også en veldig god leser. Hun så mye i teksten min som jeg ikke en gang var klar over at var der, og alt hun sa var til hjelp, og nå kjenner jeg at det blir skikkelig gøy å sette seg ned og skrive. Hun syntes ikke ideen min var teit - faktisk digget hun den. Hun kom med nye forslag og noen obs-obs-elementer å tenke på, og jeg kjenner at alle puslespillbrikkene begynner å falle på plass én etter én. Fy søren, så fantastisk det er med gode rådgivere! Blant annet har jeg nå en ny tittel til boka mi: "The No Child Policy" (litt som Kinas The One Child Policy). Shit, nå er jeg gira. Vil helst bare sette meg ned og skrive, men jeg har omkring 14000 ord å rette før i morgen (av andres arbeid, ikke mitt) + at jeg har lest boka til en veldig talentfull skrivevenninne og gjerne vil få skrevet ned noen tilbakemeldinger til henne, så bokskriving må dessverre vente litt. Men herlighet, for en god start på uka! Legger ved et bittelite utdrag fra den nye boka mi, så dere kan få en anelse av universet (selv om dette er på et veldig tidlig stadie): 

"By the time I left work, it was dark. Stars and snow glittered, illuminating the mountains around the city, the ground beneath my feet. It almost looked pretty. Approaching the Wine Monopoly, I noticed yet another homeless man. He was wearing a rain poncho and gloves with holes for fingertips. A rain poncho? What good would that do him? I'd be annoyed at the sight if it wasn't so sad. His fingertips were blue, white and red, like an old flag. If I were to touch them, they'd break off like twigs. The snow croaked beneath my feet. The man stared straight ahead, unblinking, a glassy film over his eyes. Did he not notice me approaching? His lips were drained of blood, and a white layer covered his skin, frost clinging to his eyebrows and the hairs on his face. The paper cup in front of him was full of snow, but I couldn't spot anything else in there. Of course not. He would die, and in the morning he would have been moved, and no one would ask where he went or even remember he was there in the first place." 

 

Kl 16 (17 i norsk tid) er det 'International Publishing Case Studies' som står på planen. Denne gangen skal vi ikke til HarperCollins, men jeg tror det blir en kul time likevel. Vi skal studere Fantastic Beasts og Tolkien-universene og se på hvordan forlag og filmbransjen jobber sammen for å promotere produkter. Gruppa mi skal gjøre en case study av Fantastic Beats, så det blir nok interessant. Ellers tror jeg, jeg har kommet fram til hva jeg vil fordype meg i for den individuelle case studien min. Jeg vil fokusere på skandinavisk krim og hvorfor det selger så godt internasjonalt. Gleder meg allerede til å få klarsignal av læreren min, så jeg kan begynne og lete etter folk å intervjue. Bare 3% av alle bøker på det engelskspråklige markedet er oversatt (inkludert klassikere), så det sier vel sitt om hvor unik denne suksessen faktisk er. 

Nå må jeg kaste meg over rettingen. Har tre timer på meg - hurra. Ønsker derer alle en strålende start på uka. 

- Maja E. V. Olsen

Treningspress og The Sims


 

Treningen i går.. Hvilken trening? Jeg vet jeg sa jeg skulle på treningssenteret, men så oppdaget jeg "nye" spill på The Sims 4 og så lastet jeg dem ned og så brått hadde jeg spilt til klokka ett på natta. Oobs. Så i dag prøver jeg igjen. Nå høres jeg vel ut som en fryktelig lat person. Jeg er ikke så ille altså, men jeg kjenner at studietilværelsen begynner å ta på fordi det ikke er noen naturlige pauser. Det er ikke sånn at jeg kommer hjem fra forelesning og har helt fri. Det er alltid noe som skal leses, skrives, researches, og jeg kjenner at å kombinere kreativ skriving med statistikk og salgsoversikter til tider er skikkelig demotiverende. Når det kommer til trening, pleide jeg dessverre å være så avhengig at jeg ikke klarte å være glad om jeg ikke hadde trent den dagen. Jeg var like ille når det gjaldt mat. Jeg husker jeg klikket på bestevenninnen min fordi hun foreslo at vi kunne spise frukt - det var jo sunt - og jeg nærmest skrek at 'nei, frukt inneholder sukker'. Så på den måten er det vel bra at jeg klarer å stå over en dag eller to nå. Men en dag eller to.. Det er vel ikke akkurat det det er snakk om lenger. Jeg husker det var helt umulig for meg å sette meg inn i at folk ikke hadde tid til å trene eller at de syntes det var styr. Man har alltid tid til å trene, tenkte jeg. Og det var vel på sett og vis sant. Alt handler om prioritering, og i år har jeg oppdaget at trening ikke lenger er øverst på lista. Det er ikke en gang på topp ti. I det minste, kan jeg nå sette meg inn i begge sider: de som ikke klarer seg uten trening og de som synes trening er styr. Men nå kjenner jeg faktisk at det skal bli godt å løpe litt, så jeg får komme meg ut av huset. 

Ha en fortreffelig lørdag, alle sammen!

- Maja E. V. Olsen

Hyggelige øyeblikk fra de siste to ukene

Det har vært litt stille på bloggen den siste tiden. Jeg har hatt to hyggelige og sosiale uker med reising og morsomme opplevelser, og det har vært helt fantastisk å koble av litt. Likevel kjenner jeg også at alle disse opplevelsene har dratt fokuset litt bort fra skole. Jeg er derfor nokså langt bakpå akkurat nå. Et semester på denne masteren er kun ti uker, noe som gjør at det er mye som skal leses og læres på kort tid. Det er ikke for ingenting at det kalles en "intense master"... Det verste er at jo lenger bakpå jeg faller, jo mindre motivert blir jeg. Nå har jeg en helg uten noen andre planer enn jobbing og trening foran meg, så forhåpentligvis får jeg gjort en del disse dagene, men jeg kjenner at gah, eh, blæh, hodet mitt koker over. Istedenfor å skrive et negativt innlegg om hvor mye stress jeg har i kroppen min nå (som fra 1-10, kanskje er en sterk 7), tenker jeg heller å fokusere på alt det hyggelige som har skjedd. Her kommer en oversikt:

1. Krissi var her



Min kjære Krissi. Det var så utrolig hyggelig å få en helg sammen igjen. Hun har vært i London mange ganger allerede, så vi holdt oss unna typiske turiststeder, og fikk heller mye tid til lange samtaler, god mat og drikke og selvfølgelig en tur på Primark. Vi mimret også tilbake til halvåret vårt som backpackere, og måtte derfor innom en vietnamesisk restaurant. Helt fantastisk, var det. Skulle ønske jeg ikke bodde så langt unna, og at vi kunne gjøre dette hele tiden. 


Pho <3

 

2. Brunch med nydelige film-jenter

Kanskje fordi jeg har flyttet til andre siden av byen, eller kanskje fordi vi alle har mye å gjøre på skolen, men jeg har ikke vært så mye sammen vennene mine fra Roehampton (bachelor) dette året. Derfor var det desto hyggeligere å spise brunch med Vaz og Laura forrige søndag. Vi har ikke pleid å møtes mer enn en gang i halvåret omtrent, men det er alltid like hyggelig. Første gang vi møttes var på filmfestival i Berlin i 2014, der vi delte rom. Siden det har Vaz og jeg også vært på festival i Portugal sammen. Alle er vi over gjennomsnittlig interesserte i film, og det er alltid moro å finne noen felles-nerder.
Maten var også helt nydelig, selv om jeg ikke klarer å komme på navnet på stedet vi var på sånn i farta. 

 

3. Bodøtur





Som tidligere nevnt, var Bodø helt perfekt. Det var så godt å se Andrea og Oda igjen, så koselig med taco og grilling og Singstar og oss-tid. Og herlighet, for en by! Kjenner jeg blir nostalgisk av bare å tenke på det. 

 

4. Det var minusgrader i Bodø! 



Som jeg har savnet ordentlig kulde og frisk luft! Folk her tror jeg er gal fordi de hutrer og fryser, mens jeg klager over at det ikke er ordentlige vintre her - men det er ikke det. Den friske, kalde luften i Bodø ga meg så mye ny energi, og beviste nok en gang at jeg er en skikkelig nordmann. Det er på tide at jeg slutter å surre rundt her i storbyen, og kommer meg hjem (neida, joda, neida..)

5. Kom hjem til sushi og kjæreste 



Fine mannen min! Jeg kom hjem etter en lang dag med reising og oppdaget at han hadde bestilt sushi til oss. Grunnen til at det ikke er noen bilder av ham her inne, er forresten fordi han ikke er så glad i å bli avbildet på nett. Han finnes, altså - lover. 
 

6. Fikk besøk fra Belgia



Fra mandag til onsdag hadde vi besøk av et belgisk vennepar. Kjæresten var guide mens jeg var på skolen, og ellers har vi spist mye god mat, vært på Skygarden (se bildet) og vært på Aladdin the musical. For en musikal! Det var tydelig at det var lagt mye penger i den, for scenen, lyssettingen, kostymene og koreografien var rett og slett enestående. Jeg har et par kommentarer på noen av sangprestasjonene og mistenker at Jasmine kanskje hadde sår hals, men alt i alt vil jeg si det er en av de beste musikalene jeg har sett. (Og etter å ha telt, tror jeg jeg kom fram til at jeg har sett femten forskjellige oppsettninger her.)


7. Undervisning på HarperCollins

Dette er kanskje kun for særinteresserte, men for en publishingelev er det skikkelig kult. De to siste mandagene har vi hatt undervisning i The News Building, der bl.a. HarperCollins, The Times, m.m. har kontorer. Vi fikk sitte i et av de rommene der klientene vanligvis er, med utsikt over Themsen og med fri tilgang til kaffe og te. For de som ikke vet hva HarperCollins er, er det det nest største engelskspråklige forlaget i verden (etter Penguin). Det er blant annet de som er ansvarlige for Agatha Christie, Tolkien og i USA publiserer de også Harry Potter (i England er det Bloomsbury som har rettighetene til det). For meg er det rett og slett helt sykt å få ha undervisning der. Men jeg må også innrømme at nettopp det faget er det mest krevende vi har, fordi læreren vår (som også jobber for HarperCollins) forventer så mye av oss. Nå er jeg fullt klar over at det nok blir desto mer å gjøre når jeg får meg en ordentlig jobb, men må likevel innrømme at overgangen fra å være en forfatterelev som legger opp dagene selv til å plutselig skulle forholde meg til businessmodeller og tilnærminngene til forleggere i verdens klasse, er tøff. 
(jeg ville så gjerne ta bilde av utsikten, men følte meg så uproff. kanskje en annen dag)


8. Pakke i posten

I dag fikk jeg hyggelig pakke i posten av pappa og kjæresten. Superkoselig overraskelse (selv om jeg hadde en liten mistanke siden søsteren min allerede hadde sendt meg bilde av sin). Det var akkurat det jeg trengte nå. Jeg som nettopp gikkt tom for Pucca-te også. Så nå skal jeg ha noen produktive studentdager med "relax"-te og sjokolade - og trening som avkobling, for det trenger jeg virkelig nå. 

Det har vært noen deilige uker. Jeg kan vel ikke nekte for at kvalitetstiden med de jeg er glad i, og i tillegg frisk norsk luft på toppen av det hele, har gjort noe med meg. Jeg elsker London, og jeg trives godt med studiet mitt, men jeg kjenner jeg har skikkelig hjemlengsel for tiden. Det er så lenge siden jeg bodde fast i Norge. Når skal jeg vende snuta hjemover? Kjæresten har søkt på jobber i Amsterdam og Antwerpen, og det er spennende dét, men da kjenner jeg på en redsel for aldri å skulle bo i Norge igjen. For jeg må jo det, må jeg ikke? Det er noe spesielt med naturen, maten, atmosfæren og selvfølgelig venner og familie, og akkurat nå savner jeg det veldig. Men livet i London er ikke så verst det heller. Nå skal jeg ta meg en tur på treningssenteret. 

Ønsker dere alle en strålende dag.

- Maja E. V. Olsen

Turister i London

Nå har vi besøk av et belgisk vennepar, og det har vært noen hyggelige dager. I dag var vi på Skygarden (en hage og kafé i 35. etasje av en bygning) og deretter på musikalen Aladdin. En av disse dagene kan jeg lage en liste over musikaler jeg anbefaler for det har blitt en god del de siste årene. Nå skal jeg være sosial.

Ønsker dere en fin kveld.

- Maja E. V. Olsen

Bodø

Nå sitter jeg på flyplassen etter noen fantastiske dager i Bodø. Det er straks boarding, så skriver mer senere, men bare se på dette stedet! Kan vel trygt si at jeg forelsket meg helt i byen. Vi fikk både se Saltstraumen -verdens sterkeste strøm - og nordlyset. Været var helt nydelig. Og selvfølgelig var det fantastisk å se Andrea og Oda igjen.

Vi skal ikke se bort ifra at jeg brått flytter til Bodø ;)

Nå er det boarding, og tid for travle London igjen. Ønsker dere en fin kveld!

-Maja E. V. Olsen

Prototype og bestisbesøk

Her kommer en kjapp oppdatering for å si "hei, jeg har ikke lagt ned bloggen - er bare litt opptatt". Prøver meg samtidig på mobilblogging. Jeg er nå på vei hjem fra skolen etter å ha hatt første time med Designing Interactive Media. Det var moro. Vi skal lage en prototype for et digital produkt, så nå sitter jeg på undergrunnen og funderer på hva jeg skal lage. Vet noen av dere flotte lesere om det allerede finnes apper om norsk litteratur? Vil jo ikke kopiere. Altså, da gjerne en litt kul app for elever.

Nå er jeg straks hjemme der besøket mitt venter. Skal bli fantastisk med et par dager med helt avkobling i godt selskap.

Ønsker dere en strålende torsdag!

- Maja E. V. Olsen

Omfavner min indre nerd

Første "skoledag" overstått (britene ler av meg når jeg sier jeg er på skolen. Skole og universitet er visst ikke det samme for dem). Men nå er jeg i hvert fall hjemme igjen. Forelesningen føltes litt som om å bli vekket klokka seks på morgenen av at noen kastet kaldt vann over hele meg for så å be meg svare på en haug av spørsmål det øyeblikket jeg åpnet øynene. Tror jeg har hatt litt for lang ferie. Heldigvis hadde jeg lest meg opp, for hvis ikke hadde jeg nok fått hetta. Jeg har aldri skrevet en case study før, men det skal jeg nå. Dessuten kreves det mye forberedelser til hver time, men det skal jeg greie. Er faktisk litt gira. Jeg er jo over gjennomsnittet interessert i alt som har med forlagsbransjen å gjøre, så det å lære om bransjen internasjonalt er tipptopp for meg. Kanskje får jeg snakket med noen industrifolk også? Og vet dere hva jeg fant ut? I Nederland og Flandern (dit vi evt flytter om det ikke blir England eller Skandinavia) er 75% av markedet oversatt fra andre språk ,og etter engelske bøker er skandinaviske mest populære!! Hallo, det er jo konge for meg (og for Skandinavia forresten - godt jobba). Da har jeg kanskje mulighet til å få meg jobb der likevel og lese massevis av bøker på engelsk, norsk, svensk og dansk. Vi får se. Det er bare å beklage min indre nerd, men jeg antar at om du er en av de få som har lest mer enn et innlegg her inne, vet du allerede at jeg er uhelbredelig. Det meste på denne bloggen handler trossalt om skriving. 


 

Jeg har en rar blanding av følelser inni meg nå. Jeg er gira, stressa, glad, sliten og spent. Jeg har ikke hørt fra den kule dama jeg sendte boka mi til, og grugleder meg til å få svar, men akkurat nå tenker jeg at boka er for rar til å ha noen framtid. Sånne tanker skifter med humøret mitt. Ellers er jeg lykkelig over at bestevenninna mi kommer hit om bare noen få dager (!!) og bare fem dager etter at hun drar, drar jeg til Bodø med søstera mi for å besøke vår andre bestevenninne!! Jeg gleder meg så veldig til begge deler, for jeg har rett og slett vært alt for lite sammen dem de siste tre og et halvt årene. Tilbake i London, får vi faktisk også besøk av et vennepar fra Belgia, så nå har vi mange planer. Det blir fantastisk å være litt sosial og få tankene litt bort fra skole, men samtidig er jeg også veldig klar over alt som skal gjøres. I morgen har jeg ikke undervisning, så da blir det skriving, pugging og lesing på høyt nivå. Forhåpentligvis får jeg masse nytt materiale til bloggen disse dagene også, både fra London og Bodø. 

Sov godt, kjære lesere. 

- Maja E. V. Olsen
 

 

 

Tilbake til virkeligheten

I dag starter skolen igjen. Jeg sier starter fordi jeg ikke har forelesning før klokka 16 (17 i norsk tid). Det skal bli utrolig godt å komme i gang igjen nå. Herlighet, jeg har ikke hatt undervisning siden november! Jeg har selvfølgelig hatt mye å gjøre mellom der - hvis ikke hadde det vært en veldig enkel master- men det skal bli digg å begynne med nye fag og å se alle sammen igjen. I dag er det International Publishing Case Studies som står på planen og jeg er nysgjerrig på hvordan det blir.Har hørt det skal være et ganske tøft fag, men tror det blir spennede også.

Håndkleet snek seg med på bilder. Hadde håpet å klare å kamuflere at jeg tok det på badet ;)

Ellers må jeg bare skryte litt av den byen jeg bor i. London er så vakker og solfylt for tiden! Skikkelig digg å gå ute nå.

Ha en fortreffelig start på uka, alle sammen!

- Maja E. V. Olsen

Søndag, bokplanlegging og en tvilsom søkehistorie

Slik ser det ut når jeg strukturerer bok. Jeg tegner, leser, bruker post-it lapper med forskjellige farger for forskjellige karakterer, skribler ned alt og ingenting osv osv. Endelig har inspirasjonen kommet over meg, og det er skikkelig moro. I morgen begynner skolen igjen, så i dag nyter jeg en ordentlig innedag. Jeg er dessuten alt for støl til å klare å komme meg på trening uansett ;)

Én ting jeg har begynt å tenke over i det siste er hvor tvilsom søkehistorikken min faktisk er. Det er en del merkelige emner jeg har søkt opp igjennom årene for å gjøre historiene mine mer realistiske. Skal man for eksempel skrive fra en drapsmanns synspunkt, er det greit å sette seg inn i hva en drapsmann føler (men ikke drep noen, vær så snill! Det holder å lese om det). Men plutselig slo det meg: Hva skjer hvis noen overvåker dataen min? Kommer jeg til å bli vekket midt på natten av noen autoritære amerikanere som vrenger armen min bak på ryggen og sier "you have the right to remain silent"? Det skal vi ikke se bort ifra. I det siste har jeg blant annet lest en god del i både Bibelen og Koranen, og det må vel være lov, men jeg har også søkt opp forskjellige terrorhandlinger og satt meg inn i diverse høyreekstreme personer. I går begynte jeg å lese sjefsgærningen av dem alle, nemlig Hitler og hans Mein Kampf. Dette er selvfølgelig kun for å utvikle bokuniverset mitt - ikke fordi jeg er gal. Må forresten presisere at fy søren så ubehagelig den boka er å lese! Jeg syns ikke det er noe stas å høre om at lille Hitler så på seg selv som kreativ og sta, og at yndlingsfagene hans på skolen var historie og geografi. Huff. Jeg leser den kun for å få et innblikk i hvordan han forsvarte handlingene sine, for jeg tror ikke mennesker flest ser på seg selv som monstre. Så nå kan dere lure på hva boka mi handler om ;) og hvis jeg ikke svarer på noen dager, er det fordi jeg sitter i avhør borte hos den nye presidenten.

 

Legger ved et bedre bilde av meg.

Ha en stålende søndag, alle sammen!

- Maja E. V. Olsen

Hva skal jeg videre?

Jeg kjenner at det spørsmålet gjør meg nervøs. Jeg aner rett og slett ikke hvor i verden jeg er eller hva jeg gjør fra og med august 2017.

Jeg har et halvt år igjen av masteren, men hva skjer så? Doktorgrad? Kanskje om noen år, men ikke ennå. Jeg har et behov for å komme meg ut i arbeidslivet nå og faktisk tjene egne penger. Nå tjener man jo penger på en doktorgrad også, men jeg tror jeg trenger en pause fra studiene. Men hva skal jeg jobbe med? Skriving? Sannsynligheten for at jeg klarer å leve av det med det første er vel ikke så stor. Forlagsbransjen? Veldig gjerne, men det avhenger av hvor jeg bor. Jeg har jo forsåvidt også utdannelse innen film, men jeg har ingen erfaring med å lage film. Og hvor skal jeg bo? Dette spørsmålet er jeg veldig vant til å få. Jeg hadde to og et halvt års avstandsforhold med en belgier før vi endelig flyttet sammen. Vi reiste fram og tilbake mellom Norge, England, Belgia og USA, og jeg føler at jo mer tid du tilbringer i utlandet, jo mindre selvfølgelig blir det at man må bo i hjemlandet (mange føler det motsatte). Vi har også blitt grilla på alle disse spørsmålene tidligere, uten at vi nødvendigvis er noe nærmere et svar nå. Av en eller annen grunn er folk veldig nysgjerrige på avstandsforhold, og det er som om de forventer at man da automatisk har alle svarene. Vi  var vel ikke offisielt sammen en gang første gang vi fikk spørsmål om hvor vi ønsket å stifte familie. Vent- hva, hvem, hæ? 


 

Jeg tror vi har kommet fram til at den dagen vi er klare for å bosette oss et mer permanent sted, så blir det enten Norge eller Belgia. Da har jeg selvfølgelig mange tanker om hvordan dét kommer til å gå - ingen av oss har bodd i den andres land før, vi snakker foreløpig ikke hverandres språk  og det er litt essensielt å forstå språket for å kunne jobbe i forlag - men jeg orker ikke å tenke for mye på det. Jeg kan jo i det minste engelsk. Akkurat nå er jeg mer nysgjerrig på hva vi gjør på slutten av sommeren. Jeg har alltid hatt en litt sånn "ting-ordner-seg" holdning til livet, og jeg har følt at så lenge jeg gjør noe jeg er glad i og som jeg får til, så finner jeg nok ut av det. På mange områder har jeg fremdeles den holdningen. Jeg har absolutt troa på at man for eksempel jobber hardere om det er noe man brenner for, og jeg tror man når langt med positiv innstillig, meeen det er klart at alt føles mye nærmere nå som jeg snart er ferdig på universitetet. Det er som om voksenlivet står og hamrer på døra og jeg står på andre siden og presser igjen fordi jeg har rotet bort nøkkelen og ikke får låst. Men så er det jo litt stilig å bli voksen også da. Enn så lenge sitter jeg her i London med tøfler og "chill"-kopp og tenker at livet i dag, akkurat nå, er ganske så OK. Og så får jeg ta et skritt av gangen, men jeg har troa på at august nok også blir ganske så bra. 
(PS: Beklager dårlig bildekvalitet. Tatt med webcamera på data fordi jeg ikke hadde kameraet tilstedet. Så da vet dere det.)

Håper dere får en fabelaktiv helg, alle sammen!

- Maja E. V. Olsen

På tide å slå opp med karakterene mine!

Så hyggelig at flere av dere ga uttrykk for at skrivesperre-tipsene var nyttige i går. Sånt blir jeg glad av. Selv har jeg en liten innrømmelse å komme med: I går ble det til at jeg satte meg ned og skrev en liste over hvordan komme over skrivesperre, istedenfor å konfrontere det jeg faktisk slet med, nemlig skrivesperre! Hurra. Det er ikke det at de tipsene ikke hjelper - jeg har god erfaring med dem alle, men jeg bare klarer ikke å sette meg ned og jobbe. Hjernen min står og går på tomgang. Det eneste som hjelper da er selvfølgelig å skrive, men æh.. Jeg får det bare ikke til! Helt ærlig tror jeg problemet er at jeg har hengt meg opp i den andre boka mi, The Land of What If. Jeg er liksom ikke helt ferdig med den, og da er det så fryktelig vanskelig å begynne på en ny. Jeg prøvde meg for eksempel på punkt 10 i går (Intervju karakterene dine), men i dét jeg skulle sette i gang intervjuet, så jeg karakterene fra The Land of What If dukke opp én etter én. Nå høres jeg vel ikke helt frisk ut, men det har seg sånn at jeg ser dem for meg i hodet mitt. Jeg ser for meg hvordan de ler, hvordan de snakker, hva de foretrekker å spise, og etter å ha blitt så godt kjent, føles det litt merkelig å skulle danne helt nye kontakter. Det blir litt som å skulle slå opp med hele vennegjengen og skaffe seg en ny. Jeg vet da vel ikke hva de nye karakterene mine spiser til middag! Nå er det ikke nødvendigvis viktig å vite nettopp dét før du begynner å skrive en bok, bare så det er sagt. Det er bare sånn jeg fungerer, og jeg er meg og skal ikke snakke for alle som skriver. Faktisk kan det fort bli alt for mye informasjon å sitte inne med, og det er ikke noe vits å prøve å presse alt det inn i boka heller, for da blir den fort kjedelig. Poenget er bare at jeg ikke føler jeg kjenner dem godt nok til å snakke for dem ennå. Jeg har liksom ikke funnet stemmene deres helt, og som dere kanskje skjønner ut i fra det jeg skriver her, holder det på å gjøre meg litt smågal. Et annet problem er at jeg ikke vet hvor historien skal. Jeg har ikke strukturert boka ferdig og etter et visst punkt aner jeg ikke hva som skal skje. For mange fungerer det greit å ta ting som det kommer, men jeg er en planlegger (kun når det gjelder bokskriving - med alt annet er jeg en rotebøtte). Jeg må vite hvor jeg skal før jeg begynner å skrive. Såå i dag skal jeg prøve meg på samtlige punkter på lista og i tillegg se om jeg finner noen flere. Dette er nemlig også masteroppgaven min og derfor noe det er på høy tid å begi meg ut på, siden den skal leveres inn i august. Nei, nå stresser jeg opp meg selv. 


 

Først skal jeg starte dagen med en treningsøkt og se om det klarner opp tankene. Som del av researchen min har jeg begynt å se på Flukt, og jeg må bare si: herlighet, for et fantastisk program! Jeg er så enig med Leo Ajkic i at debatt er viktig, og det er viktig å prøve å sette seg inn i begge sider av saken selv om man ikke er enig i den andres meninger. Det er noe jeg forsåvidt kan bli mye bedre på, for jeg har en tendens til å låse meg helt hvis jeg hører meninger jeg oppfatter som fremmedfiendtlige. Speaking of which: Ny president i USA i dag. Skumle/spennende tider. Jeg krysser fingrene for at jeg blir positivt overrasket, men har vel ikke høye forventninger akkurat. 

Jeg håper dere får en strålende fredag. Nå er det nesten helg! 

- Maja E. V. Olsen

10 tips til å komme deg over skrivesperre

Mange har et bilde av forfattere som våkner midt på natten med en fantatisk idé. De kaster seg foran tastaturet, fulle av inspirasjon og lar fingrene gå som trommestikker. Et par dager senere har de en ferdig roman. Det er blant annet slik J.K. Rowlings bokeventyr blir beskrevet. Dessverre opplever de aller færreste forfattere dette. Faktisk vil jeg påstå at dette kun er et bilde folk fra utsiden har, men som ikke stemmer med virkeligheten. Selvfølgelig er det en helt fantastisk følelse å våkne med en brilliant idé, men jeg tviler på at følelsen av inspirasjon er konstant igjennom hele skriveprosessen. De fleste som skriver har gode dager og litt tyngre dager. På et punkt virker alt man har skrevet bare helt håpløst og da, da er det lett å havne i en skrivesperre, der man ikke får til å skrive noe som helst. Jeg har derfor skrevet ned noen enkle tips som pleier å hjelpe for meg når hodet mitt låser seg helt. Nå skal det sies at jeg ikke er en publisert forfatter, kun en skrivestudent, men jeg må likevel holde kreativiten oppe for diverse innleveringer. Mange av disse tipsene er lånt fra undervisningen vår eller tatt fra egen erfaring. 
 

1. "Freewriting"
Dette punktet er lånt fra bacheloren min og handler om å skrive helt fritt. Sett gjerne på stoppeklokka og bestem deg for en tid - om det er ett eller ti minutter - du skal dedikere til å skrive ukritisk. Du kan bestemme deg for et tema du vil skrive rundt eller bare skrive helt fritt. I løpet av denne perioden er det ikke lov til å høre på stemmen i hodet som skriker at "dette er dårlig! Hva er det du tenker med - du kan jo ikke skrive". Det er heller ikke lov å stoppe og lese det du allerede har skrevet. Det gjør ingenting om det du skriver ikke har sammenheng. Denne øvelsen er kun for å frigjøre tankene. Kanskje opplever du også at det er verdi i det du har skrevet. Jeg bruker spesielt denne øvelsen for å bli kjent med karakterene mine og opplever ofte at de får karakteristikker jeg ikke var klar over at de hadde. 

2. Dra et sted for å skrive
Sitter du kun inne på rommet ditt og stirrer i veggen? Ta deg en tur på en kafé eller en benk i parken. Å se mennesker sosialisere eller legge merke til lukter og følelser utenfor kan gjøre under for kreativiteten. Hyggelig er det også. Hvis boksettingen din ikke er for langt hjemmefra, kan det være en idé å dra dit og se for deg karakterene dine vandre rundt. 

3. Observer en gjenstand over lengre tid og skriv om den

Dette er en øvelse vi brukte mye i første året på bacheloren min. For meg ble den til tider rett og slett litt irriterende, men jeg ser poenget. Her skal du studere et objekt i ti minutter og legge merke til hver minste detalj. Jo mindre objektet er, desto bedre. Deretter skal du skrive en historie som handler om objektet. 

4. Sniklytt til samtaler på bussen

Jeg er klar over at dette ikke er helt lovlig, og for guds skyld, ikke ta opp noe på mobilen din, men å lytte til andres samtaler er en fantastisk måte å forbedre dialogskrivingen din på. Det er viktig å tenke over hvordan mennesker snakker med hverandre for å få til autentiske samtaler selv. Dette er spesielt relevant om du skriver i første person, da hovedpersonen har en samtale med leserne gjennom hele boka.



 

5. Gå en tur 

For meg er det lite som løsner opp tankene mer enn å gå en tur, høre lyder fra verden rundt meg og kjenne frisk luft i lungene. Det siste er det dessverre litt begrenset med i denne byen da. Om du foretrekker å trene, kan det å tilføre litt adrenalin og ta en pause fra skivingen også gjøre underverker. 

6. Les en bok

Det dummeste jeg hører er når folk sier "jeg vil ikke lese, for jeg vil skape min egen stemme". Hvordan skal du bli en bedre forfatter hvis du ikke leser bøker? Det blir som en pianist som ikke gidder å høre på andre spille eller en ballettdanser som ikke gidder å se på ballett fordi hun ikke vil 'herme'. Å lese bøker er utrolig viktig for å utvikle ditt eget talent. Det er heller ikke noe galt i å se hvordan andre har gjort det før deg og ta  inspirasjon derfra. Men selvølgelig, ikke kopier hva andre allerede har gjort - da får du loven på nakken. 

7. Finn inspirasjon i nærområdet

Dette gjorde jeg blant annet i fjor da jeg jobbet med bacheloroppgaven min i film. Jeg er langt mer visuell når jeg skriver filmmanus, men dette fungerer helt klart med romaner eller noveller også. Det står et skummelt hus like ved der faren min pleide å bo. Det har tidligere vært både barnehjem og noe som nærmest kunne kalles en "oppbevaringsplass" for funksjonshemmede i en tid der funksjonshemming var et tabu. Utenfor står det en statue av en liten jente. Både huset og jenta fikk en sentral plass i historien min, som heter "The House of Whispers" og handler om en jente med Down's Syndrome som finner et spøkelseshus der det viser seg at forferdelige ting har skjedd. Dette manuset går tilbake i tid og ser på hvordan nordmenn historisk og nå har behandlet mennesker som er litt annerledes. Foreløpig er dette skrevet som en kortfilm på tretti minutter, men en dag håper jeg å oversette det til norsk og gjøre det om til en spillefilm.







Om du ikke finner inspirasjon i nærområdet er Google også helt strålende for å danne deg et bilde av steder eller karakterer. 

8. Let i gamle dagbøker

Var eller er du en ivrig dagbokskriver? Fantastisk! Det er lite som slår å se hva du selv tenkte i en spesiell fase, hvordan du selv satte ord på ting da du var i en viss alder. Jeg skrev dagbok nesten daglig fra jeg var seks til tjue år, og jeg har brukt masse inspirasjon fra disse i senere tid. Tid og nye opplevelser endrer gamle minner, men dagbøker forblir de samme. Jeg skrev blant annet dagbok da bestevenninna mi og jeg dro et halvt år på "verden rundt tur" og spesielt opplevelsene mine fra Australia var en gullgruve da jeg gjorde research for The Land of What If. 

9. Gjør research

Vil du skrive om andre verdenskrig? Les deg opp på andre verdenskrig. Snakk med mennesker som levde på den tiden, let i gamle arkiver og finn primære og sekundære kilder. Bli kjent med universet før du kaster deg ut i det. Dette gjelder ikke bare historiske bøker. Ikke begynn å skrive en bok om India hvis du aldri har vært i India. Selv holder jeg nå på med en dystopisk roman, der jeg selv finner opp spillereglene for universet, men det er da viktig å etablere hva disse reglene er og å være konsekvent når jeg skriver. 

10. Intervju karakterene dine
Dette høres kanskje ut som galskap, men jeg gjør det stadig vekk. Er du i en fase der du vet litt om hvordan karakterene dine skal være, men ikke helt hvordan de er? Skriv ned en haug av spørsmål og se for deg at du intervjuer dem. Det kan være alt fra "hva var favorittmåltidet ditt som ung?" til "hva er det mest traumatiske du har opplevd?". Forsøk å se for deg karakterenes respons. Hvordan ville de reagert på nettopp det spørsmålet? Hvordan sitter de på stolen når de svarer? Kanskje de ikke sitter, men vandrer rundt i rommet? Hvordan høres stemmene deres ut? Hva har de på seg? Skriv ned så mye du orker.

Jeg håper noen av disse tipsene kan komme til nytte. Det finnes mange bøker som tar for seg skrivetips. Jeg vil blant annet anbefale "Writing Down the Bones" av Natalie Goldberg. 

- Maja E. V. Olsen

God morgen fra Londres!

I dag våknet jeg med et smil om munnen. Jeg blogget ikke i går, men fikk gjort så mye annet: sendte inn boka mi (!), vasket leiligheten, var på ukesshopping på Lidl (rett rundt hjørnet fra der vi bor) og så, på kvelden, fikk jeg dratt på zumba selv om jeg i utgangspunktet var nummer ti på venteliste. Hurra for det. Dessuten har jeg begynt å lese en ny bok, og den er helt fantastisk. Så her kommer et bilde av to helt nydelige bøker - én jeg akkurat er ferdig med og kan anbefale på det sterkeste og én jeg akkurat har begynt å lese, men jeg har også sett filmen og kan anbefale den på det sterkeste ;) 

 

Ellers har jeg jo en del nerver for å ha sendt inn boka mi. Nå har ikke jeg barn selv, men jeg tror følelsen kan sammenlignes med å sende barnet ditt i barnehagen for første gang. Bortsett fra at foreldre kanskje ikke er engstelige for at de ansatte ikke skal like ungen deres da. Det er vel heller andre veien. Jeg har aldri sendt hele boka til en i bransjen før. Faktisk har jeg aldri fått tilbakemelding fra noen om hva de synes om boka i sin helhet, og det er rett og slett skikkelig skummelt. Forsvarteknikken min er alltid å tenke at hun sikkert ikke kommer til å like den - faktisk kommer hun til å hate den, så ikke forvent noe - men det er jo ikke akkurat noe hyggelig å tenke det heller. Jeg tror jeg bare skal prøve å ikke tenke for mye på det. Istedet skal jeg begynne å strukturere den nye boka mi. Tenker derfor å lage et nytt innlegg senere i dag med tips om hva du kan gjøre for å komme deg over skrivesperre. 

 



 

Nå skal jeg spise en god frokost (havregryn med banan og kaki). De som kjenner meg - spesielt de som har bodd med meg - vet at jeg er i overkant glad i havregryn. Bøkene under er bare for å vise at jeg faktisk er masterstudent og at ikke alt lesestoffet mitt er like spennende. Disse to er til faget jeg begynner med på mandag, International Publishing Case Studies. Jeg begynner også med Designing Interactive Media, og har tidligere hatt Creating and Managing Intellectual Property og Digitasition and Publishing. Jeg gleder meg til de nye fagene mine, men må vel innrømme at jeg alltid prioriterer skrivefagene. Det er vanskelig å motivere seg til å lese de to tørre bøkene over, når man istedet kan strukturere en ny roman. Men nok om det. 

Ha en strålende dag, alle sammen. 

- Maja E. V. Olsen

Hengende bjørnetunger og kvartlivskrise

Det er bare å beklage lite variasjon på bloggen de siste dagene. Det skyldes rett og slett lite variasjon i livet mitt . Sitter bare her og retter og retter. I dag har jeg kommet til det stadiet der jeg ler av hele boka - og av ganske feil grunner. Hva i all verden er det jeg driver med? Hva slags redaktør er det vel som i det hele tatt vil ta i dette manuset? For det er bare å være ærlig, det er rett og slett en fryktelig merkelig bok jeg har skrevet. The Land of What If blander backpackerlivet, barndom, norske eventyr, mengder av fantasi, traumer, sorg, skyldfølelsen over å være en gretten tenåring, Australia og Norge i en stor gryte og topper det hele med noen ubehagelig intime scener, rare vitser og et språk som av og til er direkte svakt. Jeg har blant annet skrevet ordet "just" 231 ganger. Da jeg fant ut av det, søkte jeg opp ordet og slettet et par tilfeldig utvalgte, men nå føler jeg at jeg må lese hele på nytt i frykt for at jeg har ødelagt noen setninger. Men slikt har man da ikke tid til - i hvert fall ikke når man har lovet å sende inn om kun et par dager. Har forøvrig lest hele boka i dag, for andre gang på en uke. Litt usikker på om å lese sin egen bok to ganger på en uke er det beste for selvtillitten. Nå er det ikke akkurat noen hendelser i boka jeg ikke så komme, siden jeg faktisk har skrevet den, men språket ble liksom hakket dårligere og handlingen hakket mer absurd gang nummer to. Boka er på 321 sider (med dobbel linjeavstand). Kommentarene jeg skrev til meg selv så slik ut: 
 

 

Hvis ikke dét ga deg lyst til å lese boka, så vet ikke jeg. Nå er alt på engelsk fordi boka er på engelsk og hvis ikke blir det så vanskelig å være meg. Og kommentarene er på mobilen fordi jeg leste boka som PDF på ipaden og da ble det bare sånn. Men nok om det. Jeg er egentlig glad i boka, men vet bare ikke om den er helt klar - eller noensinne blir helt klar til å sendes ut. neida. joda. 
         Når det kommer til det andre ordet i tittelen, kvartlivskrise, skyldes den vel mest at jeg har vært inne for andre dag på rad. Som sagt, blir jeg ikke helt trivelig å være rundt når jeg ikke har luftet meg. Når jeg i tillegg sitter her og har latterkrampe over noen forferdelig dårlige kapitler i boka mi, er det klart jeg lurer litt på hva jeg gjør med livet mitt. På toppen av det hele sitter kjæresten og søker på jobber i Belgia (!) for øyeblikket, og det jo interessant. Jeg vil så gjerne være støttende og si Belgia, dit vil jeg - spesielt fordi han ble med meg til London - men jeg lurer jo litt på hva jeg eventuelt skal gjøre der. Jeg snakker ikke flamsk eller fransk. Jeg spesialiserer meg i skriving og forlagsbransjen. Noe skurrer. Men vi får se. Jeg kan jo prøve det for en periode i hvert fall. Nå innså jeg akkurat at vi ikke har ryddet bort julepynten. Ja, ja, det er ikke februar ennå. Slenger ved et bilde fra sist jeg våget meg utenfor leiligheten. 


 

Jeg har for øyeblikket ikke noen paraply. Har nok lagt den igjen på en kafé eller noe sånt. Godt jeg er vanntett.
 Ønsker dere alle en fortreffelig tirsdagskveld.

- Maja E. V. Olsen

På tide å komme i gang - eller?

Nok en dag brukt på retting av bok. I dag har jeg ikke en gang vært ute av huset, og jeg kjenner at muskler og ledd skriker etter bevegelse. Jeg pleide å være avhengig av trening. Om jeg ikke fikk til minst fire treningsøkter på en uke, følte jeg meg mislykket. Jeg var også til tider syklig opptatt av hva jeg spiste. Der er jeg vel ikke akkurat lenger. Etter å ha flyttet med kjæresten frister det mer å bruke kvelden i sofaen foran en film, enn å trosse regn og kulde for å komme meg på treningssenteret - der det forresten alltid er over hundre andre mennesker med samme idé. Jeg har gått opp over ti kilo siden min mest aktive periode og kjenner at det i grunnen er helt greit, men samtidig finnes det vel kanskje en mellomting. Jeg har ingen ambisjoner om å gå ned i vekt, men jeg orker heller ikke å sitte opp og ned slik det føles som om jeg har gjort det siste halvåret (ta den med en klype salt). Når det er sagt, kan jeg vel ikke si at jeg "ikke kunne brydd meg mindre", når jeg faktisk legger merke til at det er en endring. Noen ganger lurer jeg på hvor presset til å trene kommer fra - er det utenifra eller i meg selv? Hvorfor trener jeg? Hva ønsker jeg å få ut av det? Det er klart trening er sunt, i en viss mengde, men man er da ikke et dårlig menneske om man ikke gjør det. Jeg tror jeg - og mange med meg - rett og slett bare vil for mye hele tiden. Å være født i Vesten i vår tid, byr på en haug av muligheter man ikke nødvendigvis har hatt tidligere. Med muligheter følger også valg. Jeg vil gjøre det bra på universitet, jeg vil være en som trener, jeg vil spise sunt, jeg vil gi ut bok, jeg vil lære meg fire språk flytende (antallet skifter litt fra periode til periode), jeg vil bo i utlandet, jeg vil være mye sammen med de hjemme, jeg vil ha hund og hus og alt det der, jeg vil reise - jeg vil, jeg vil, jeg vil. Uansett hvordan man vrir og vender på det, har livet bare tjuefire timer i døgnet. Man kan ikke rekke alt! Man kan heller ikke være mer enn ett sted av gangen. Problemet mitt blir når disse ønskene endrer seg til noe jeg føler jeg bør gjøre, må gjøre. 



Nå ble dette et ganske annet innlegg enn jeg hadde planlagt. Det ble brått nok et "du-er-god-nok-som-du-er-innlegg", men det er du jo også. Ellers kan dette forsåvidt tolkes som et "jeg-vil-ikke-dra-på-trening-så-jeg-finner-på-en-unnskyld-innlegg", og de som tolker det dit hen har vel ikke helt feil de heller. For min del vil jeg si at trening for meg handler om følelsen og energien jeg sitter igjen med etterpå. Selvfølgelig er det ikke feil å føle man ser fresh ut, men det beste med trening for meg er at muskler og ledd ikke skriker like mye som det de gjør akkurat nå, etter en dag foran dataen. Men en sånn dag har jeg altså i dag: en sminkeløs, beveger meg kun fra senga til kjøkkenet, firkantede øyne dag. Men så har jeg jo rettet bok, og nå har jeg jammen også skrevet et blogginnlegg - ikke verst det heller. I morgen skal jeg komme meg på trening - eller..

- Maja E. V. Olsen

En liten rusletur i London

Dagen i dag har for det meste gått til lesing og retting av bok, og det er planen for i kveld også. Det er i grunnen ikke så verst. Jeg har kjøpt rødvin og mørk sjokolade og skal kose meg. Jeg elsker å holde på med boka mi - i alle fall når jeg føler det går bra. Jeg har selvfølgelig dager der jeg bare har lyst til å trykke på 'slett' og gi opp hele greia, men i dag har ikke vært en sånn dag. Jeg har heller ikke bare vært inne hele dagen, og godt er det for da blir jeg ekstremt slitsom å være rundt. For å få et lite avbrekk, tok kjæresten og jeg en tur til Mile End og Victoria Park. Jeg tenkte derfor å dele noen bilder. Været er litt sjuskete, men sånn er nå London. 















 

Likte spesielt godt taggingen av Trump som meksikaner ;) Nå er det på tide å fortsette med bokrettingen. Forresten, hvis noen av dere lesere er på utkikk etter en god bok som også kan forbedre det engelske ordforrådet deres, vil jeg anbefale Ian McEwans Atonement på det sterkeste. En fantastisk roman. Mulig jeg får rotet meg til å lage en liste over bøker jeg anbefaler en dag. 

Ha en god søndagskveld.

- Maja E. V. Olsen

Takk og lov for at vi har bloggere som Sophie Elise

Var akkurat innom bloggen til Sophie Elise og må si jeg blir lykkelig over at hun som toppblogger tør å ta opp viktige, men dessverre kontroversielle temaer. For hun har helt rett: Nå er det nok! Norge, hva er det som skjer? Hvor blir det av medmenneskeligheten vår? Hvordan kan vi sitte og se på politikere som deler landet vårt inn i "oss" og "dem" og som driver en heksejakt på mennesker som har levd - og betalt skatt - i dette landet over lengre tid? Og hvorfor har flyktningsdebatten blitt vinklet til at de som kommer hit er en haug av snyltere, når disse menneskene faktisk rømmer fra en av de største krisene i moderne tid, fra folkemord? Jeg har nevnt det tidligere og sier det gjerne igjen: Jeg er klar over at folk har forskjellig syn på hvor mange innvandrere vi skal ta inn eller hvordan vi skal styre dette landet - det er helt greit. Men det er ikke helt greit å omtale andre som mindreverdige, insekter eller terrorister. Når jeg leser retorikk som "muslimer mener at" eller "muslimer kan ikke integreres fordi", blir jeg trist. Hallo folkens: Det er omkring 1,5 milliarder muslimer i denne verden. De er alle individer. Å generalisere et helt folkeslag er absurd. Å si "muslimer mener at" blir det samme som å si "kristne mener at". Jeg sier ikke at det ikke er greit å diskutere asylpolitikk - heller ikke at det ikke er greit å diskutere religioners plass i et moderne samfunn, men hvor blir det av respekten? Hva skjedde med likeverd? Heldigivis gjelder ikke dette alle nordmenn, og derfor gleder det meg å se at en av Norges største bloggere tar opp denne kampen. Politiske diskusjoner blir fort opphetede, men det er viktig å huske på at disse "flyktingene" eller "utlendingene" eller "innvandrerne" det diskuteres om er mennesker de også - bare mennesker. Faktisk er jeg selv en av disse "utlendingene" her i England. 



- Maja E. V. Olsen

Spennende tider og skrivetips

Nå skjer det saker og ting her. Uten å kunne gå i detalj ennå, er det en kul dame som har lest teaseren til The Land of What If og nå vil lese resten. Og jeg bare "Give me a week". Så nå er det retting på høyt nivå i heimen. Tenkte derfor jeg kunne dele et par skrivetips med dere nå som jeg er midt oppi det: 

1. Ikke del en teaser til en roman hvis du ikke er klar for å dele romanen

Jaaa... Boka er vel helt ærlig ikke på et stadie der jeg ville begynt å sende inn til agenter ennå, men jeg tenkte at å dele en link til teaseren på Twitter kunne vel ikke skade. Altså, romanen er ferdig. Den har en start og en slutt og en handling midt i. På ett eller annet punkt handler det vel også om å gi slipp og hysje ned perfeksjonisten i bakhodet for en liten stund. Kanskje er jeg bare perfeksjonist, men jeg føler vel ikke at språket er helt finpusset, for å si det sånn. Som fører meg til neste punkt. 

2. Fokuser på å finne sterke verb - ikke adverb

Hva er sterkest: "de gikk sakte" eller "de listet seg"? Verb tilfører så mye mer enn adverb og gjør teksten mer levende. Når det er sagt har adverb absolutt sin plass, men da spesielt om de står i kontrast til verbet og skaper en overraskende vending, som for eksempel "de listet seg raskt" eller "hun smilte trist". 

3. Hold deg unna klisjeer

Jeg har brukt et par av dem på bloggen allerede, som for eksempel "det går kaldt nedover ryggen på meg". Klisjeer får det til å gå kaldt nedover ryggen på meg. De er setninger eller beskrivelser som en gang kan ha vært orginale, men som er brukt så ofte at de mister sin mening. Etter alle disse årene med røde streker under klisjeer i tekstene mine, trodde jeg jeg hadde lært, men gamle vaner er vonde å vende (ordtak er også klisjé). Jeg snakker om solnedganger som om jeg aldri har sett dem selv, men kun lest om dem i pompøse dikt. Jeg har også beskrevet flere karakterer kun ved hjelp av hårfarge, noe som kunne gitt mening om karakteren min var frisør eller hadde en hårfetisj, men det har hun såvidt jeg vet ikke. 






Bilder fra da vi backpacket i Australia, turen inspirasjonen for The Land er hentet fra. Photo cred: Kristine Liseth

Så nå har jeg brått mye å gjøre denne uka. Enda godt at undervisningen ikke starter igjen før 23. januar. Ikke misforstå: jeg er utrolig gira, omtrent like gira som på bildet i forrige innlegg. Jeg er bare ganske stresset også, men noe annet hadde vel vært unormalt. 

Ha en strålende helg, alle sammen. 

- Maja E. V. Olsen

Les mer i arkivet » Mai 2017 » Mars 2017 » Februar 2017
hits